Vi har sett at de nordiske journalistutdanningene på papiret er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å øke rekrutteringen av journalister med flerkulturell bakgrunn til yrket. Det er imidlertid for de fleste fortsatt en lang vei å gå for å få omsatt holdning til nok handling.
Min påstand er at det er en slags ”snillisme”-tankegang som råder i utdanningene mer enn en erkjennelse av at dette er viktig og riktig for journalistikken i en globalisert verden. Dette er et område som det er svært viktig at utdanningene og bransjen kan samarbeide om. Man skulle anta at utdanningene her ville ligge ”i front” i forhold til bransjen. Slik ser det ikke ut til at det er i dag. Deler av bransjen ønsker seg flere flerkulturelle journalister enn utdanningene kan tilby.
Selv om fokus i denne rapporten har vært på de veletablerte nynordiske, må vi ikke glemme de ”sist ankomne” som verken behersker språket eller har knekket de kulturelle kodene. I Norge er medlemskap i Norsk journalistlag et sentralt symbol på journalistidentitet. I vår sammenheng blir det da et paradoks at en journalist som har måttet flykte fra sitt hjemland på grunn av sitt journalistiske virke, ikke får medlemskap i fagforeningen for journalister fordi hun/han ikke tjener nok til å oppfylle medlemskravet i Norge.
Vedtatte sannheter har en tendens til å være gyldige lenge etter at premissene er endret. Det er viktig å la seg bevisstgjøre i forhold til hvilke fortolkingsrammer vi forstår både de(t) fremmede og oss selv med.
I akkurat disse dager[68] går debatten hett i Norge om hvilke flerkulturelle røster som høres og hvilke kulørte ansikter som sees i mediebildet. Det begynte med en ytring fra sosialantropolog Marianne Gullestad som fikk overskriften ”Rehman skygger for andre”[69]. Det siktes til norsk-pakistanske journalist, skribent og stand-up-komiker Shabana Rehman som de senere år har blitt viet mye oppmerksomhet, og også tabloide oppslag, i norsk presse. Hennes synspunkter blir av enkelte (særlig i minoritetsmiljøene) betraktet som innvandrerfiendtlige og noen hevder dessuten at hun har blitt trykket til brystet av det ”helnorske” publikum[70] nettopp fordi hun favner det norskeste norske, spøker med det tradisjonelt pakistanske og er kritisk til ”sine egne”. Gullestad hevder blant annet at Rehman i for liten grad utfordrer norske fordommer og i for stor grad legger skylden for integreringsproblemene på minoritetene selv[71]. Det ble svar på tiltale fra Rehman selv og fra mange ulike ståsted gjennom uker. Debatten slutter ikke før agurktiden er over.
Hong Pham, Dagsavisens øremerkede flerkulturelle journalist, kommenterer saken slik i dagens[72] avis:
Shabana Rehman kaller muslimske kvinner som ønsker en annerledes frigjøringskamp for kveg. Kanskje hun heller burde slaktet sine egne hellige kuer.
……
Rehmans blanding av standup og kommentar er provokasjon fullstendig blottet for nyanser. Debattformen hennes latterliggjør og stigmatiserer, og minner mer om den hersketeknikk som brukes av de mennene hun selv opponerer mot. Desto lettere trykker nordmenn, som finner det slitsomt å jobbe med egne fordommer, hennes forenklede argumentasjon til brystet. Og Rehman har stor makt. I sommer ble hun kåret som en av Norges 25 mektigste kvinner. Når en motstander skal knuses, rydder Dagbladet to sider og litt av førstesiden. Det skjer ikke med andre kommentatorer.
Mangfoldet fins. Individene trer fram. Stemmene blir tydeligere. Og flere kommer. Nå.
|
|
