Hva er spørsmålet?
Journalistutdanningene spiller en sentral rolle i rekrutteringen til yrket,
og kan i utgangspunktet sees som den viktigste aktøren i prosessen med å øke
andelen journalister med flerkulturell bakgrunn. Selv om avlagt
journalistikkeksamen ikke er noen forutsetning for å arbeide som journalist i de
fleste nordiske land, spiller journalistutdanning en betydelig rolle i den
økende profesjonaliseringen av yrket. Tidligere nyhetsredaktør i Aftenposten,
Per Egil Hegge, har uttalt at blant de som ansettes i dag har ”alle en eller
annen form for journalistutdanning”[9] . Med en ikke særlig dristig antagelse om at
det generelt eksisterer flere barrierer for personer med multietnisk bakgrunn
enn for etnisk nordiske å komme inn i yrket, må journalistutdanningenes rolle
antas å bli enda mer sentral i rekrutteringen når det gjelder de førstnevnte[10].
Her settes fokus på de nordiske journalistutdanningenes
tiltak og tanker når det gjelder rekruttering av studenter med flerkulturell
bakgrunn. Som del av dette blir det også viktig å belyse og drøfte oppfatninger
om journalistisk og flerkulturell kompetanse generelt. Ulike typer
utdanningsforløp og opptaksordninger som vil kunne øke rekrutteringen av
multietniske journalister til de nordiske medier vil bli beskrevet. Som
eksempler på spesielt tilrettelagte utdanningsforløp står et pilotprosjekt ved
Danmarks Journalisthøjskole[11], den planlagte spesielt tilrettelagte Start-opplæringen[12] i Norge og det
svenske prosjektet ”More Colour in the Media” sentralt.
Har de nordiske journalistutdanningene iverksatt tiltak
for å øke andelen multietniske journaliststudenter? Ønsker de å gjøre noe – i
form av spesielle opptakskriterier, forkurs eller øremerkede studieforløp? Er
det gjennomført rekrutteringskampanjer? Vegrer unge med flerkulturell bakgrunn
seg mot å søke seg til journalistutdanning? Hva består i så fall disse
barrierene av? Og er utdanningene egentlig opptatt av å bidra til økt mangfold i
media? Dette er blant de spørsmål jeg ønsker å belyse her.
Perspektivet her er med andre ord
på representasjon og rekruttering framfor presentasjon og medieinnhold.
Sammenhengene mellom hvordan media speiler (eller snarere: ikke speiler)
det flerkulturelle samfunnet og hvordan sammensetningen av
redaksjonsmedarbeidere gjenspeiler (altså: ikke gjenspeiler) den generelle
befolkningssammensetningen synes imidlertid å være klart til stede. Blant
annet viser erfaringene at minoritetsjournalister i redaksjonene kan bidra
til en annen dekning av det flerkulturelle feltet og økt en større grad av
flerkulturell vinkling og bevissthet innen alle stoffområder.
Denne rapporten omhandler primært såkalte
”andregenerasjons innvandrere” eller flerkulturelle med tilsvarende
språkkunnskaper. Denne avgrensningen har NJC foretatt ut fra at det
nettopp er disse som i stor grad behersker og er del av majoritetskulturen
som lettest vil kunne rekrutteres til både utdanning og yrke. ”De
vanskelige begrepene”, som ”minoritet”, ”flerkulturell” osv, blir noe
nærmere problematisert senere i kapitlet.
Det ligger et klart paradoks i et fokus som dette. Ved å
tematisere ”de flerkulturelle utfordringer” risikerer man nettopp å fokusere på
kontrastene og med det å bidra til å vedlikeholde det uønskede skillet mellom
”oss” og ”dem”. Dette er en fare vi bare må leve med, all den tid verden nå en
gang er som den er.
Rapportens problemstillinger kan oppsummeres til å
kretse om følgende:
1. rekruttering av minoritetsstudenter til de nordiske
journalistutdanninger
2. oppfatninger om journalistisk
kompetanse sett i et flerkulturelt perspektiv
Tilnærming
Vi ønsket å kartlegge hvordan ståa faktisk er når det
gjelder rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn til
journalistutdanning i Norden. Vi sendte derfor ut en enkel survey til alle de
nordiske journalistutdanningene. Resultatene fra surveyen kombinert med
utdypende samtaler med representanter fra enkelte av utdanningene utgjør det
datamaterialet som belyser rekrutteringen av minoritetsgrupper til
journalistyrket gjennom utdanning.
Grunnlaget for drøftingen av journalistisk kompetanse
består primært av egne erfaringer i og med journalistutdanning og av andres
skriverier om fenomenet. Dessuten har det jeg noe ambisiøst har kalt
”referansegruppen” kommet med svært nyttige innspill når det gjelder holdninger
i bransjen til hvilke kvalifikasjoner som oppfattes som ”gyldige”. Jeg har også
over lengre tid, og særlig det siste halvåret, hatt et eget blikk og øre for
diskursen om det flerkulturelle slik den kommer til uttrykk i media.
Dette arbeidet er, slik jeg ser det, å betrakte som
anvendt forskning med en agenda ”med mening”. Det er en eksplisitt målsetting at
prosjektet på sikt og på sitt beste skal kunne bidra til å øke det etniske
mangfoldet i media. Om det i første omgang kan bidra til en økt bevisstgjøring i
utdanning og bransje, er det en god begynnelse.
Det kan hevdes at en slik stillingtagen står i kontrast
til kravet om objektivitet i forskningen. Etter min mening er det ingen
motsetning mellom å ha en eksplisitt agenda og å være balansert i analyse og i
presentasjon av saksforhold. Det har i de senere postmoderne år blitt en stadig
større erkjennelse av at ingen forskning (og i særdeleshet ikke
samfunnsvitenskapelig sådan) kan være objektiv[13]. Ved å opplyse om
ståsted, er det nettopp en fordel at leseren kan ha dette som premiss i sin
(kritiske) lesning. Hvorvidt arbeidet her i det hele tatt kvalifiserer til
merkelappen ”forskning” eller ei, er for øvrig sikkert verdt en diskusjon i seg
selv. Den er imidlertid ikke så interessant. Det viktige er om rapporten,
uansett merkelapp, kan bidra til å gi økte kunnskaper om og innspill til den
videre prosess med å øke den multikulturelle representasjonen i utdanning og
bransje. Begrunnelsen for dette er ikke primært av ”snillistisk” karakter – men
baserer seg på erkjennelsen av at økt mangfold i media er viktig og riktig sett
ut fra pressens demokratiske funksjon i samfunnet – og fordi det vil kunne gi
innslag av en annen og bedre journalistikk totalt sett.
Spørreundersøkelsen
Vi
har gjennomført en survey-undersøkelse om journalistutdanningenes handlinger og
holdninger når det gjelder rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn.
Surveyen bestod av 10 spørsmål og ble sendt pr e-post til alle de nordiske
journalistutdanninger, 17 i tallet. Vi fikk inn svar fra 12 av disse[14]. Vi vurderer dette til å være en godt
tilfredsstillende svarprosent. Fra Norge og Danmark kom det svar fra alle
journalistutdanninger, fra Sverige fra tre av fem og fra Finland fra en.
Spørsmålene dreier seg særlig om hvilke tiltak som er
satt i gang eller under planlegging for å øke andelen journalister med
flerkulturell bakgrunn og hvordan utdanningene tenker rundt dette. Ut fra et håp
om å få svar fra flest mulig i en travel hverdag, er de fleste spørsmålene
formulert som ”ja/nei”-spørsmål. Vi ber så om å få utfyllende kommentarer,
hvilket de fleste gir. I noen tilfeller har vi hatt oppfølgende samtaler pr
telefon og e-post. Dette gjelder særlig der noen av svarene var uklare å
fortolke eller spesielt interessante. På grunn av den lave svarprosenten fra
Finland, ble det noe ekstra kontakt dit. I ettertid ser vi at finnene antagelig
burde ha fått spørreskjemaet på engelsk. Det samme gjelder Island.
"Ballspill"-gruppen
Jeg opplevde det allerede tidlig
i arbeidet som et paradoks å være etnisk veldig norsk, nokså småborgerlig og med
et absolutt lite flerkulturelt sosialt nettverk og samtidig skulle skrive om ”de
multietniske”. ”WASP”-faktoren[15] , som nettopp skulle utfordres, var høy. Jeg
er også klart i faresonen for å havne i Shabana Rehmans kategori
”batikk-kledde velmenende kvinner”[16]. Både for å få konkrete innspill i
arbeidet og ut fra idealet om at de dette umiddelbart angår sin røst faktisk
skulle bli hørt, ble det dermed etablert en ”fargerik referansegruppe”.
Referansegruppen består av tre norske journalister med
flerkulturell bakgrunn som alle på ulikt vis har markert seg i diskursen om
media og flerkultur de senere år. Nazneen Khan er en profilert journalist med
erfaring fra blant annet Aftenposten, Dagens Næringsliv og NTB. Hun har markert
seg sterkt i den offentlige debatten om journalistikk og flerkultur. Atta Ansari
er journalist i NRK og har spilt en sentral rolle i minoritetsprosjektet i Oslo
Journalistlag. Hong Pham er journalist i Dagsavisen. Denne stillingen er
øremerket flerkulturelle forhold og finansiert av stiftelsen ”Fritt ord”. Pham
har store kunnskaper om og ferske erfaringer fra fenomenet flerkultur og
journalistikk. Både Pham og Ansari har journalistutdanning fra Høgskolen i Oslo.
Det har så langt blitt ett langt, felles treff, noe e-postkontakt og et par
individuelle samtaler. Hadde tiden gått saktere, hadde det forhåpentligvis blitt
rom for flere meningsutvekslinger.
Selv om omfanget er lite, har dette vist seg å være
viktig for meg i mitt arbeid, både reelt og symbolsk. ”Objektene” har i større
grad blitt subjekter. Subjektene har også fått tilsendt manus for kommentarer.
Det må imidlertid understrekes at rapporten ikke er stemplet ”flerkulturelt
godkjent” og at ”alibiet” dermed skal være i orden av denne grunn!
Andre kilder
De mer
indirekte kilder kan summarisk listes slik:
• Skriftlige: avisartikler, studiebeskrivelser og offentlige dokumenter
• Muntlige: representanter fra utdanningene, representanter fra bransjen
• Deltagelse på diverse møter og seminar med dels journalistutdanning og dels flerkulturelle forhold på dagsorden. Særlig ”Et flerkulturelt perspektiv i utdanningene?” (regi: Senter for profesjonsstudier ved HiO) og ”Innvandreres plass i norske medier” (arrangør: Institutt for medier og kommunikasjon v UiO, Ytringsfrihetsseminaret.) – begge senhøstes 2001. Aller viktigst har NJC-konferansen i Malmø i januar 2002 vært. Den beskrives senere.
• Samtaler med prosjektleder ved NJC, Trine Smistrup, har
vært den viktigste kilden i dette arbeidet. Det blir i stor grad trukket veksler
på de kunnskaper og erfaringer hun har tilegnet seg gjennom sine møter med de
nordiske redaksjoner og utdanningsinstitusjoner.
Hvem skriver?
Med fare for å bli betraktet
som navlebeskuende, ser jeg det som viktig å gi en viss klargjøring av
egen plattform. Dette er sentralt for å gi leseren en premiss i sin lesning – og
er relevant for forståelsen av rapportens innhold. Innen journalistikken fins
det sterke tradisjoner for å ikke gi ”jeg-stemmen” et ”ansikt”[17]
(dette stemmer ikke i bokstavelig forstand – bruken av bylines er stadig
stigende). Innen akademia er det blitt vanligere å tydeliggjøre egen ballast, også i
andre fagtradisjoner enn antropologien. Dette skjer i erkjennelsen av at hvem
som forsker har betydning for forskningsresultatet. Her følger derfor summarisk
de statuser[18] jeg innehar som jeg mener er særlig relevante i denne sammenheng:
• Studiekonsulenten
. Som mangeårig studiekonsulent ved
Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, kjenner jeg godt til
journalistutdanningsvirkeligheten. Det var også i denne rollen jeg i sin tid ble
kontaktet av Øyvind Fjeldstad under arbeidet med boken ”Pressen og de fremmede”.
Med det ble interessen vekket. De siste par årene har jeg vært knyttet til et
forskningsprosjekt som kartlegger utviklingen av yrkesholdninger blant
journaliststudenter i Volda og Oslo over tid, det såkalte
StudData-prosjektet.
• Daglig leder
. Som koordinator for det første
året av en australsk journalistutdanning lokalisert i Norge[19] har jeg erfart ulike
oppfatninger om hva journalistutdanning skal bestå av og blitt mer bevisst på
hva som vektlegges hvor og hvorfor. I møter ”down under” har jeg dessuten måttet
forholde meg til at ”mine” studenter representerer og blir omtalt som en
”multicultural challenge”. Det er sunt å se seg selv som ”den andre”.
• Antropologen
. Sosialantropologien gir faglige begreper
og, på sitt beste, personlige forutsetninger for forståelse av kulturmøter. Å
undervise journaliststudenter og studenter ved U-landsstudiet i antropologi har
også gitt lærdom til læreren.
•
Utvekslingsstudenten
. Jeg har i sin tid bodd et år i en
muslimsk familie i Kenya og har med det selv opplevd å være ”den fremmede”.
Og: nordmannen ! Det er liten tvil om at denne rapporten
har et norsk ”bias”. Selv om fokus er Norden, skinner det raskt igjennom at
perspektivet i størst grad er norsk. Tiden har vært for knapp til å gjøre de
store dypdykk i nabolandene – selv om dette er tilstrebet. Jeg vil imidlertid
mene og håpe at de norske erfaringer har en overføringseffekt i forhold til de
andre nordiske land. Prosessene og erfaringene har i stor grad
likhetstrekk, selv om de kan komme ulikt til uttrykk.
Ramme og ståsted
Andre arbeider
Forskning om rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn til
høyere utdanning generelt står i startgropen (jfr Dæhlen 2001). Når det
gjelder rekruttering til journalistutdanning spesielt har forskningen
kommet enda kortere.
De arbeider som har vært mest direkte
relevante og matnyttige som grunnlagsmateriale for mitt arbeid, har vært
Elin Svensens rapport om ”Den mulitetniske redaksjon” og Iben Jensens bok
”Hvornår er man lige kvalificeret?”. Svensen gir en bred og grunnleggende
beskrivelse av ulike sider ved rekrutteringen av journalister med
minoritetsbakgrunn i de skandinaviske land. Hun setter også fokus på
utdanningenes rolle. Iben Jensens bidrag er særlig viktig når det gjelder
å sette problematikken inn i en større kulturfaglig kontekst. Hun har
gjennomført en interessant studie av opptaksprøvene til de danske
journalistutdanninger som belyser spørsmålet om i hvilken grad
opptakskriteriene er nøytrale med hensyn til etnisk bakgrunn. Hennes
intervjuer med flerkulturell ungdom om oppfatninger av journalistyrket er
også en nyttig bakgrunn.
Når det gjelder spørsmål knyttet til
rekrutteringsproblematikk generelt og oppfatninger om journalistisk
kompetanse står særlig Rune Ottosens arbeider sentralt. Han
problematiserer blant annet hva redaktørene vektlegger ved ansettelser.
Hong Phams beskrivelser av sine erfaringer som ”øremerket” flerkulturell
journalist gir verdifulle perspektiver ”fra grasrota” (Pham
2002).
Ellers må Øyvind Fjeldstad og Merete Lindstads bok ”Pressen
og de fremmede”, Elisabeth Eides arbeider om journalistene og ”de der
nede” samt Ylva Brunes bidrag trekkes fram når det gjelder studier av
hvordan det og de ”fremmede” presenteres i media. Fjeldstad og Lindstad
berører også rekrutteringsproblematikken og journalistutdanningenes rolle
i sin bok.
Mest sentral i forhold til kulturforståelse og
mekanismene i diskursen om det mulitetniske står Thomas Hylland Eriksens
arbeider og Marianne Gullestads siste bok, ”Det norske sett med nye øyne”.
Hun får her fram grunnleggende perspektiver på oppfatninger om likheter og
forskjeller og tydeliggjør hvordan problematikken like mye handler om
”oss” som om ”dem”
. Hun bidrar med dette også til å stille spørsmålstegn
ved når og hvorfor dette skillet oppleves som relevant.
Med
utgangspunkt i Michael Meadows sin bok, ”Voices in the Wilderness”, kan vi
trekke lærdom av og se paralleller til urbefolkningsproblematikken i vår
forståelse av flerkultur og journalistikk. Både når det gjelder prosessene
som handler om rekruttering, perspektiver i utdanningen og innhold i
mediedekningen, kan det være nyttig å se dette i lys av urinnvånernes
erfaringer med og i media. Dette er et perspektiv det er fruktbart å ha i
bakhodet, men som det ikke blir trukket direkte veksler på her.
Det
er relevant å forstå rekrutteringen til journalistutdanning i lys av
litteratur som omhandler rekruttering av studenter med flerkulturell
bakgrunn til høyere utdanning generelt. Marianne Dæhlen slår fast at
sosial bakgrunn betyr mer enn innvandrerbakgrunn når det gjelder
utdanningsvalg. Hun beskriver også forskjeller og likheter mellom
minoritets- og majoritetsstudenter når det gjelder søkning, påvirkninger
og forventninger. Ida Marie Andersen har også gjennomført en studie om
rekruttering av minoritetsungdom til høyere utdanning. Hun har her blant
annet funnet sammenhenger mellom kulturell bakgrunn og hvilken type
utdanning som blir valgt.
Høsten 2000 startet Senter for profesjonsstudier
ved Høgskolen i Oslo et prosjekt som kartlegger blant annet studentenes bakgrunn
og deres motivasjon for og holdninger til utdanning og yrke. Prosjektet
kalles StudData. Journalistutdanningene i Volda og Oslo[20] har stått for journalistdelen av
dette prosjektet. Studentene besvarer omfattende spørreskjema på ulike
stadier av studium og yrkeskarriere. Dette gir verdifulle kunnskaper om
sosialiseringen til journalistyrket over tid. All den tid antallet
journaliststudenter med flerkulturell bakgrunn er så forsvinnende liten
ved disse institusjonene, er imidlertid ikke StudData-resultatene direkte
anvendbare som kilde til hvordan journaliststudenter med flerkulturell
bakgrunn tenker om sitt utdannings- og yrkesvalg generelt. Jeg vil
imidlertid likevel også trekke veksler på perspektiver og enkelte funn fra
journalistdelen av StudData-prosjektet.
"De og vi andre"[21] - om begrepene vi
bruker
Kjært barn har mange navn, heter det. I den
flerkulturelle kontekst er i alle fall navnene mange, men få er kjære.
Valg av begreper vi
bruker er viktige fordi de gjenspeiler våre oppfatninger om, samtidig som
de konstruerer, virkeligheten. Begrepene vi har når det gjelder å
kategorisere de ”ikke-A4-nordiske” er generelt preget av en
”hardprogrammert ide” om at kulturer er gjensidig utelukkende kategorier.
En minoritet forutsetter en majoritet og sees ikke som
del av denne. Vi har vanskelig for å forstå at man kan
være både dansk og
tyrkisk. ”Flerkulturell” er bedre enn f.eks ”fremmedkulturell”, men bærer også i
seg en vektlegging av forskjell framfor likhet i forhold til negasjonen
”ikke-flerkulturell”. Selvtilskrivelse, at den og de det angår selv bestemmer
benevnelsen, er et godt prinsipp her. Men sjelden tilstrekkelig i vår
kommuniserende verden.
Det ligger ofte en objektivisering av de som
omtales, når vi bruker begrepene vi har til rådighet innen det multietniske felt.
Og begrepene skyggelegger mangfoldet. Individene blir usynlige. Hvor lenge er
man ”innvandrer” eller ”ny landsmann”? Hvilken fellesnevner er det egentlig
mellom for eksempel en nylig ankommet asylsøker fra Somalia og en norsk-pakistaner
som er født og oppvokst i landet?[22] Og når og hvorfor er det egentlig relevant
å bruke begreper som henspeiler på etnisitet og/eller hudfarge?
Det vil føre for langt å gå i dybden på denne
problematikken her, men det er viktig å understreke at vi mangler de gode ord.
Bevisstgjøringen omkring språkbruken er imidlertid økende. Østlandssendingen i
NRK har for lengst etablert sin egen ”svarteliste” som lister opp hvilke ord som
er akseptable å bruke og hvilke som ikke er det. Og i Statistisk sentralbyrå ble
det i fjor fattet følgende vedtak:"
”Etter ei høyring om nemninga
"andregenerasjonsinnvandrar" har Statistisk sentralbyrå vedteke at
"andregenerasjonsinnvandrar" blir bytt ut med nemninga "person fødd i Noreg av
to utanlandsfødde foreldre"” (SSB, 2001). Dette blir selvsagt riktigere, men
ikke nettopp lettere – særlig språklig sett. Og det sentrale spørsmålet blir
selvsagt hvorfor det er viktig (og viktig for hvem..) å skulle ha en egen
kategori for nordmenn ”født i Norge av to utenlandskfødte foreldre”.
I mangel av bedre ord vil jeg i denne rapporten
snakke mest om personer med ”flerkulturell”, ”tokulturell” og ”multietnisk[23]”
bakgrunn, litt om ”minoriteter” og en sjelden gang om ”andre generasjons
innvandrere”. I overskriften bruker jeg begrepet ”nynordisk”. Dette fordi det er
et friskt, nytt innslag i begrepsfloraen og favner vidt. Det er dessverre ikke
like anvendbart for alle de nordiske land. ”Nydansk” er innarbeidet som begrep,
mens ”nynorsk” blir noe helt annet.
Et glimt fra Malmø
I januar 2002 arrangerte NJC en konferanse i Malmø under
navnet "Multietniske redaksjoner - erfaring og inspirasjon".
Det ble her lagt vekt på å få fram hvilke journalistiske
erfaringer som gjøres når redaksjonen er mangfoldig sammensatt. Nye vinkler og
kilder i journalistikken var en ”bonuseffekt” som flere hadde erfart, skråe og
nye blikk på egen virksomhet og vedtatte sannheter en annen.
Deltagere på konferansen var både redaktører og
redaksjonsmedarbeidere fra Sverige, Finland, Danmark og Norge som
arbeider, eller ønsker å arbeide, aktivt med en mer mangfoldig
rekrutteringspolitikk. En drøy håndfull journalister med flerkulturell
bakgrunn var (heldigvis) også blant de nesten 40 deltagerne. Hong Pham og
Emrah Sütcü holdt tankevekkende og mytenedbrytende innlegg om hvilke
forskjeller det kan tenkes å være mellom en ”journalist” og en ”journalist
med flerkulturell bakgrunn”. Redaktør Jens Linde i Danmarks Radio var også
blant innlederne. Han understreket at det blir spennende og annerledes
reportasjer med utgangspunkt i forskjellige erfaringsbakgrunner - et
alternativ til ”main-stream”-journalistikken. ”Det er ikke mye rom for å
være ”snille” i vår bransje. Men
: her finnes gode markedsargumenter. Vi lager mer interessante
saker og når nye lyttergrupper” var blant Lindes innspill. Sjefredaktør Hans Månson
i Sydsvenska Dagbladet i Malmø[24] påpekte at redaksjonene må våge å ta opp
problemer med innvandringen uten å generalisere og uten å være redde for å bli
stemplet som rasister. Han understreket at journalister med flerkulturell
bakgrunn vil ha en særlig viktig rolle i denne sammenheng. Sjefsredaktør Jolin
Boldt fra den multikulturelle nyhetsavisen Sesam kunne fortelle hvordan en bredt
etnisk sammensatt redaksjon til stadighet får opp spørsmål om hvorfor ”vi gjør
som vi gjør”. Graden av journalistisk selvrefleksjon blir høyere,
journalistikken blir bedre.
Konferansen ble et nettopp inspirerende startskudd for
mitt arbeid. Flere høydepunkt blir formidlet underveis i
rapporten.
|
|
