Bakgrunn og hensikt
I en kronikk[1]
beskriver den dansk-syrisk-palestinske politikeren og forfatteren Naser Khader det omdiskuterte reality-programmet "Big Brother" som medias bidrag i integreringen mellom innvandrere og etnisk danske. Han skriver:
…For indvandrere, som ikke har særlig meget kontakt med danskere er det kolossalt lærerigt at opleve integration live - og for de danskere, som ikke har særlig meget kontakt med indvandrere og efterkommere, afmystificerer dette TV-samvær myter og fordomme om indvandrere, hvilket er lige så nødvendigt som forståelsen den anden vej rundt…
…Derfor bliver Big Brother også et indblik i, hvordan god integration finder sted, fordi den viser, at den sociale og følelsesmæssige integration er den virkelige integration. Det er den, som er virkelig vigtig. Kun ved at være følelsesmæssigt og socialt involveret i andre mennesker, kan vi overkomme vores kulturelle forskelle og vores entydige fokus på 'kultur' som markør…. Det er vel og bra om
et TV-konsept som "Big Brother" kan ha en integrerende funksjon i
samfunnet ved at likhetene, og ikke, som vanlig, forskjellene, mellom
minoritets- og majoritetsbefolkning blir formidlet. Det er likevel et
tankekors dersom "Big Brother" skal være medias viktigste bidrag til økt
forståelse mellom folk med ulik kulturell ballast. Slik minoriteter
generelt presenteres og representeres i de nordiske medier i dag, synes
imidlertid dette dessverre å ikke være langt fra sannheten.
De nordiske nasjoner er i ferd med å erkjenne at samfunnet for lengst har blitt flerkulturelt. Deler av medieverdenen begynner også å forholde seg aktivt til sin rolle og funksjon i et multietnisk samfunn. De siste årene har vi sett en økende bevisstgjøring i redaksjonene og ved journalistutdanningene om hvordan minoritetsgrupper presenteres i media. Det stilles også spørsmålstegn ved at antallet journalister med flerkulturell bakgrunn er så forsvinnende lavt.
Det er likevel fortsatt en kjensgjerning at flerkulturelle forhold først og fremst vurderes som gode saker i nyhetsbildet når det handler om omskjæring, tvangsekteskap, æresdrap og kriminalitet. Dekning av det mer positive slaget er stort sett knyttet til toppidrettsprestasjoner (jfr Fjeldstad og Lindstad). I kjølvannet av tragiske begivenheter som drapene på Benjamin Hermansen i Norge og Fadime i Sverige har imidlertid brede deler av pressen stilt spørsmålstegn ved sitt forhold til det og de "fremmede" på hjemmebane.
Majoritets/minoritetsproblematikk er på ingen måte noe nytt fenomen i de fleste nordiske land. Trass i urbefolkningenes tilstedeværelse, har imidlertid ideen om monokultur fått leve nokså fritt i den nordiske selvoppfatning. Måten samfunnet har forholdt seg til de "nye" minoriteter etter arbeidsinnvandringene på 50-, 60- og 70-tallet, kan sannsynligvis med fordel forståes nettopp på bakgrunn av den majoritets/minoritetsoppfatning som historisk har vært knyttet til urbefolkningsproblematikken.
Assimilasjon var stikkordet for de nordiske lands
integreringspolitikk de første tiår. Innvandrerne skulle ensidig tilpasse
seg samfunnet de kom til, og tanken om at "vi" også kunne ha noe å lære av
"dem" var nærmest ikke-eksisterende[2]. Fortsatt bærer store deler av integreringsdebatten og -politikken preg av prinsippene i assimilasjonstenkningen, selv om "Fargerikt fellesskap" har blitt både offisiell politisk målsetting og velkjent slagord.
At majoriteten fortsatt sitter med definisjonsmakten i kulturmøtene er det imidlertid liten tvil om. Det er ikke de fargerike røstene som høres tydeligst eller har gjennomslag verken i media eller i samfunnet for øvrig. Et eksempel på hvor sakte utviklingen går, er at historiens første stortingsrepresentanter med flerkulturell bakgrunn i både Norge og Danmark ble valgt først sist høst. Et eksempel på hvordan utviklingen også lett kan reverseres er det nylig fattede vedtaket om å legge ned "Nævnet for etnisk ligestilling" i Danmark.
Sett i lys av den høyre-ekstreme bølgen som i dag preger europeisk og nordisk politikk og samfunnsliv, er det på ekstra høy tid å sette økt fokus på hvordan media forholder seg til det etniske mangfoldet i befolkningen. Hvordan forvalter redaksjonene sitt samfunnsansvar og -oppdrag når det gjelder de flerkulturelle utfordringer?
Betyr integrering i redaksjonene i praksis også nettopp assimilasjon når det gjelder syn på flerkulturelle journalisters særlige kvalifikasjoner? Eller er det rom for nye, og kanskje skråe, blikk i redaksjonslokalene?
Det er godt dokumentert at etniske minoriteter både blir feilpresentert og er underrepresentert i nordiske medier[3] . Media bidrar til å befeste stereotypier og å underbygge fremmedfrykt og rasisme[4] i befolkningen.
Stoffvalget er skjevt og dekningsgraden liten. Antallet journalister med multietnisk bakgrunn er lav. Dette står i klar kontrast til idealet i bransjen om at media i sitt innhold skal speile samfunnet og i sin sammensetning skal avspeile befolkningen. Det er i dag langt mellom ideal og virkelighet i redaksjonenes sammensetning både når det gjelder kjønn, klasse, ulike mindretallsgrupper og etnisk tilhørighet. Bildet ser imidlertid særlig grelt ut når vi ser nærmere på hvordan personer med flerkulturell bakgrunn presenteres og representeres i media.
Både i redaksjonene og ved de nordiske
journalistutdanningene er andelen med flerkulturell bakgrunn forsvinnende
liten.
Med dette som bakteppe
tok Nordisk journaliscenter (NJC) i Århus i 1999 initiativ til prosjektet
"Den etniske redaksjon". Prosjektet har bidratt til å sette både den svake
rekrutteringen og den skjeve dekningen på dagsorden i Norden. To større
nordiske konferanser har blitt arrangert, i Oslo høsten 2000 og i Malmø
vinteren 2002. På oppdrag fra NJC utarbeidet Elin Svensen ved FAFO i 2000
rapporten "Mulitetniske redaksjoner? Rekruttering av journalister med
minoritetsbakgrunn i Danmark, Norge og Sverige"[5].
Hun beskriver her blant annet hva som har blitt gjort, og ikke gjort, med de flerkulturelle utfordringer i bransje og utdanning.
Parallelt med dette[6] har journalistenes fagforeninger i både Sverige ("Mångfaldsgruppen"), Danmark og Norge ("Minoritetsprosjektet") grepet fatt i problematikken. Journalistlagene har blant annet kartlagt antallet journalister med minoritetsbakgrunn og beskrevet bransjens utfordringer innen det flerkulturelle området.
I Norge ble Nazneen Khan allerede i 1995 invitert til SKUP-konferanse[7] for å snakke om medias dekning av minoriteter. I dag, 7 år senere, synes det fortsatt å være et nytt tema for mange - i både bransje og utdanning.
Samfunnsforandring tar tid. Denne rapporten er et bidrag i denne langsomme prosessen.
Rapporten kan sees som en videreføring av de deler av FAFO-utredningen som omhandler utdanning og rekruttering. Fokus er først og fremst på journalistutdanningenes plass i rekrutteringen av journalister med multietnisk bakgrunn. I dette blir det også viktig å klargjøre hvordan det tenkes om journalistisk kompetanse i både utdanning og bransje. Oppfattes flerkulturell bakgrunn som en "mangel" eller en ressurs i journalistisk sammenheng? Vi[8] har gjennomført en survey om rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn til journalistutdanning. Spørreskjemaet er besvart av de nordiske journalistutdanningene. Presentasjon og analyse av dette materialet står sentralt i rapporten. Hva gjøres?
Og - hva kan bli gjort?
Om rapporten
En stor utfordring i arbeidet
med denne rapporten har vært avgrensning. All den tid det har vært
gjennomført så få arbeider om den flerkulturelle problematikken innen
mediefeltet, har det vært fristende å skulle favne vidt i tema og fokus.
Dokumentet bærer tidvis preg av dette i og med at enkelte forhold blir
berørt uten å bli behandlet i dybden. Enkelte deler av rapporten kan
dermed sies å ha innslag av "ikke-dokumentert synsing". På dette stadium
synes likevel fordelene ved å vie viktige fenomen en viss oppmerksomhet å
veie opp for ulempene med snev av "overflatiskhet" og mulig lav
"vitenskapelig faktor".
Gangen i rapporten er
som følger. Etter de innledende sider, settes fokus på rekruttering til
journalistyrket med en problematisering av hva journalistisk kompetanse
egentlig består av. I denne sammenheng blir flerkulturell bakgrunn drøftet
i et ressurs- og mangelperspektiv. Deretter presenteres de nordiske
journalistutdanningers syn på sin rolle i rekrutteringen av multietniske
journalister. Etter noen gode eksempler på opplæringstiltak, trekkes så
trådene sammen i en drøfting av muligheter og barrierer. Til slutt kommer
en avsluttende kommentar. I nettversjonen kommer viktige endringer og ny
informasjon som sluttnoter på siste side.
Arbeidet med rapporten har foregått innenfor en tidsramme på snaue to måneder fordelt over et drøyt halvår. "Sjanger"messig vil jeg pr i dag plassere den et sted mellom "utredning" og "anvendt forskning".
|
|
