Journalister er en homogen rase, i flere betydninger av ordet. På syttitallet kunne Svennik Høyer slå fast at norske journalister flest har middelklassebakgrunn. Dette har vi i nyere tid fått bekreftet gjennom den tidligere omtalte StudData-undersøkelsen. Denne viser for eksempel at en større andel av journaliststudentene har politisk aktive[25] foreldre enn andre studentgrupper. Journalistutdanningene rekrutterer også skjevt når det gjelder familieinntekt (over gjennomsnittet), foreldres utdanningsnivå og, altså, andelen studenter med flerkulturell bakgrunn. Journaliststudenter kjennetegnes av høy sosial og kulturell kapital, for å si det med Bourdieu. Dette er ikke noe særnorsk/-nordisk fenomen. En undersøkelse gjennomført blant førsteårs journaliststudenter i 21 land, bekrefter denne tendensen internasjonalt. WASP-faktoren er generelt høy i journalistyrket. At journalistene i stor grad har lik bakgrunn når det gjelder slike i utgangspunktet ytre karakteristika, betyr selvsagt ikke at ikke også egne livserfaringer har betydning for hvem de er og blir som journalister.
At rekrutteringen til utdanning og yrke er særlig skjev, ser vi også når vi sammenligner journaliststudenter med andre studenter. Ved Høgskolen i Oslo er det 28 ulike utdanninger. Her er det bare utdanningene i estetiske fag som har et lavere antall minoritetsstudenter fra ikke-vestlige land enn journalistutdanningen (jfr Dæhlen 2002). I hvilken grad dette har sammenheng med de høye opptakskrav eller kan forklares med at journalistutdanning blir ansett som mindre attraktiv for minoritetsungdommene vil bli diskutert senere.
Det er en kjensgjerning at andelen utøvende journalister med flerkulturell bakgrunn også er rekordlav. I Oslo har om lag 20% av befolkningen en multietnisk bakgrunn. I hovedstadspressen var andelen journalister med slik bakgrunn på ca to prosent i 1999 (Ansari og Fossum 1999: 6 [26]). Konfrontert med dette, har flere redaktører trukket fram at den skjeve rekrutteringen i større grad har sammenheng med det lave antall søknader fra journalister med minoritetsbakgrunn enn med redaksjonenes rekrutteringspolitikk. Harald Stanghelle sier at han som nyhetsredaktør i Dagbladet kun fikk et par slike henvendelser over en toårsperiode[27].
I håp om å forstå mer av hvordan journalistverdenen møter det og de ”fremmede”, blir det viktig å gjøre et forsøk på å beskrive sentrale trekk ved det journalistiske felts[28] indre liv, eller journalistikkens kosmologi, om man vil. Hva kjennetegner egentlig journalistkulturen[29]? Og hvilke trekk ved denne kan være særlig relevante for vår problemstilling her? Dette er store spørsmål som det blir for ambisiøst å skulle gå i dybden på i denne kontekst. Jeg vil likevel antyde noen mulige sider ved journalistkulturen som kan tenkes å ha betydning for hvordan redaksjonene og utdanningene forholder seg til rekrutteringen av journalister med multikulturell bakgrunn. Jeg vil også formidle et par historier fra virkeligheten som belyser fenomenet. Framstillingen blir nokså enkel og ”vulgær” all den tid jeg ikke har gjennomført noen egen undersøkelse med dette tema. Det presenteres dermed flere spørsmål enn svar.
Det har blitt gjennomført få studier i Norden som eksplisitt tematiserer journalistkulturen. De undersøkelser som har vært foretatt om journalister, har i større grad handlet om mer ytre kjennetegn som sosial bakgrunn og trivsel i yrket[30]enn om journalistkulturen som sosiologisk fenomen. Ellers er journalistikk- og medieforskningen generelt fortsatt mer preget av tekstanalyser enn av studier av selve produksjonsprosessen og journalistrollen. Mats Ekström og Stig Arne Nohrstedt er blant unntakene her. De gjennomførte på nittitallet en undersøkelse som inkluderte intervjuer og deltagende observasjon i 15 svenske redaksjoner. Studien analyserer hvordan journalistene håndterer problemet med å forene idealer og virkelighet i sin yrkeshverdag, og gir med det verdifulle kunnskaper om mangfoldet i hva ”den journalistiske tenkemåte” består i. I Norge arbeider Rune Ottosen med å forstå journalistrollen både i et historisk og samtidig perspektiv. Her er hans bidrag om rekruttering til og motivasjon for journalistyrket særlig relevant. Risto Kunelius ved Universitetet i Tampere jobber med et prosjekt om hva kriteriene for ”god journalistikk” egentlig består av. Han har gjennomført et stort antall kvalitative intervju og problematiserer både journalistenes egne og andre sentrale samfunnsaktørers oppfatninger om hva som er kvalitet i journalistikken. Elisabeth Eides studier av hvordan journalistene forholder seg til kulturell ulikhet i sin dekning av ”de andre” har sin særlige relevans her. Følgende baserer seg implisitt blant annet på disse arbeider.
Journalistisk kompetanse –
hva er det?
Risto Kunelius påpeker at det synes å ligge et umiddelbart paradoks i uttrykket ”god journalistikk”. Han problematiserer kriterier journalistikken kan vurderes ut fra, med utgangspunkt i ulike ståsted. Innenfor rammer som ”markedets krav”, er det logisk å hevde at god journalistikk utføres av gode, kompetente journalister. Hva som oppfattes som journalistisk kompetanse er imidlertid i stor grad et uutforsket landskap.
Med ”journalistisk kompetanse” menes her summen av de kvalifikasjoner, i betydningen ulike typer kunnskaper, ferdigheter, personlige egenskaper og verdier, som vurderes som sentrale for utøvelsen av journalistyrket. Det er rimelig å anta at det eksisterer et visst sett med felles ideer i bransjen (og i utdanningene[31]) om hva en ”god journalist” består av, men at vektingen mellom de ulike kvalifikasjoner vil variere, fra redaksjon til redaksjon og fra person til person. Det synes også å være sannsynlig at det eksisterer liten grad av ”eksplisitt bevissthet” i bransjen om hva de ønskede kvalifikasjoner faktisk består av. Boken ”Kvalitet i journalistikken. Er vi gode nok?” (Finslo, Korme og Njaastad (red). 1997) anskueliggjør også dette. Der stilles blant annet spørsmålet: ”Kan i det hele tatt journalistisk kvalitet beskrives?” (ibid: 6).
Hva som vektlegges av redaktørene ved ansettelser bør være blant de beste indikasjoner på oppfatninger om journalistisk kompetanse i bransjen. I en undersøkelse hvor et utvalg redaktører ble intervjuet om ansettelseskriterier[32], var et hovedfunn at redaktørene ser ut til å ansette nye journalister som er lik dem selv[33]. Spissformulert ansetter menn mannlige journalister og redaktører med journalistutdanning ansetter folk med journalistutdanning (jfr Ottosen 2000). Ut fra denne enkle, og selvsagt svært forenklede, logikken er det følgelig rimelig å anta at rekrutteringen av journalister med flerkulturell bakgrunn vil gå sakte all den tid antallet nordiske redaktører er en så lite heterogen gruppe.
I stillingsannonsene etterlyses det for journaliststillinger i liten grad formell kompetanse og utdanning. Svennik Høyer og Øyvind Ihlen har systematisk gått gjennom stillingsannonser. De fant at det tidvis ble spurt etter spesialisert kunnskap innen for eksempel økonomi eller kultur eller presisert at stillingen var øremerket allround-journalistikk. Formell utdanning innen spesifikke fagområder ble likevel ikke etterlyst. Journalistutdanning ble knapt nevnt i stillingsannonsene. Derimot blir personlige egenskaper og skrivetalent trukket fram. ”Nese for nyheter”, ”nyhetsteft” samt en ”god penn” er blant gjengangerne i stillingsannonsene (jfr Ottosen 2000).
Journalistikk har i vår kulturkrets tradisjonelt vært preget av å være en antiakademisk virksomhet med vektlegging av talent og personlige egenskaper framfor formell utdanning (jfr Ottosen 1997). Dette synet har vært under endring de senere år. Nå understreker de fleste redaktører viktigheten av høyere utdanning – om ikke nødvendigvis journalistutdanning (jfr Kunnskapsløftet[34]). I hvilken grad det er samsvar mellom uttalte holdninger og faktisk atferd ved ansettelser er likevel usikkert (jfr Ottosen 2000). Det er imidlertid godt dokumentert at utdanningsnivået har økt betydelig blant journalistene. Om dette er et resultat av utdanningsrevolusjonen i befolkningen generelt eller uttrykk for redaktørenes bevisste prioriteringer, er likevel et ubesvart spørsmål.
En studie av redaktørenes holdninger til ulike typer journalistutdanning ble gjennomført i vår (Pryser-Libell og Vogt). Resultatene av denne undersøkelsen viser blant annet at redaktørene generelt har få kunnskaper om innholdet i journalistikkstudiene. De har likevel nokså klare forestillinger om studietilbudenes kvalitet, og kan, etter anmodning, rangere de ulike utdanningene. Dette vitner om at erfaring med studenter fra de ulike studiestedene, kan hende kombinert med en slags vanskelig definerbar magefølelse, virker styrende på redaktørenes prioriteringer i større grad enn faktiske kunnskaper om utdanningenes innhold.
Betydningen av personlig kjennskap og nettverk er stor i rekrutteringen til de fleste yrker. Kan det tenkes at nettverk har en særlig stor betydning ved ansettelser til journalistjobber? Mange får et engasjement i en redaksjon gjennom bekjente. Medieverdenen er liten i de nordiske land og har et visst ”alle-kjenner-alle”-preg. Produktene er også synlige for enhver og representerer den enkeltes til enhver tid tilgjengelige, men flyktige, ”portefølje”. Det er vanskelig for de aller fleste å få en fot innenfor journalistikken. Dersom det stemmer at graden av ”innavl” er stor, er det dermed sannsynlig at terskelen er ekstra høy for potensielle journalister med multietnisk bakgrunn. Dagens situasjon i bransjen som er sterkt preget av innskrenkninger og nedbemanning gjør ikke denne situasjonen lettere[35].
Det kan også være verdt å studere nærmere om særtrekk som ligger i journalistikkens ”vesen” kan ha betydning også for hvordan og hva man tenker om rekruttering i redaksjonene. Det raske tempoet med dertil hørende liten tid til refleksjon om egen virksomhet kan tenkes å påvirke også hvordan man tenker innenfor andre områder enn de rent redaksjonelle.
Mennesker tenker i kontraster og har behov for å kategorisere verden rundt seg. I media blir denne egenskapen rendyrket i det journalistiske produkt. Kategoriene blir tydeligere, kontrastene skarpere og verden blir svart og hvit på mer enn en måte. Det er det som avviker og er ekstremt som får de feteste typene. Dette synes å være iboende i den journalistiske tenkningen[36].
Det viktigste for avisen er å lage en god avis, for de leserne man har, innen deadline. Det er i utgangspunktet både liten tid til og lite rom for å prioritere tiltak som kan gi effekt på lang sikt. Det er vanskelig for alle å tenke ukonvensjonelt og se egen virksomhet med nye blikk. Kanskje dette er enda vanskeligere når produktet er av det journalistiske slaget?
I Elin Svensens undersøkelse gir halvparten av redaksjonene uttrykk for at de har som mål å få flere journalister med minoritetsbakgrunn (Svensen. 2000). Ingen hadde da (for to år siden) laget noen strategi for hvordan de skulle nå dette målet.
Dersom det stemmer at det er en lav bevissthet i redaksjonene om hva som faktisk teller ved ansettelse, synes det rimelig at dette vil slå ut i de flerkulturelle søkernes disfavør. Kan hende kan en økt tydeliggjøring av hvilke kvalifikasjoner som faktisk vektlegges ved ansettelser kunne bidra til å øke mangfoldet i redaksjonenes sammensetning? Kan hende vil en økt bevisstgjøring medføre at flerkulturell bakgrunn i større og større grad vil bli sett på som journalistisk kompetanse? Dette handler til syvende og sist særlig om ledelse og prioritering.
Journaliststudent Emrah Sütcü sa det slik på konferansen i Malmø: ”..jeg velger en utdannelse hvor min etniske bakgrunn er en fordel. Det er behov for nye synspunkter og impulser i journalistikken. Min etnisitet er et prisme som jeg forstår verden gjennom. Etnisitet er ikke den avgjørende faktor ved ansettelse, men kan sees som et pluss eller et minus”.
Og dette sa sjefredaktør Einar Hanseid i Aftenposten på NJC-konferansen i Oslo for snart to år siden[37]:
"Aftenposten tar mål av seg til å være Norges beste og foretrukne informasjonsbedrift. Skal vi lykkes med dette i et flerkulturelt samfunn som vi er i ferd med å få her i landet, må vi sørge for at vi har en redaksjon som også reflekterer det flerkulturelle. Vi ønsker at våre redaksjonelle medarbeidere skal ha et mangfold i bakgrunn, kunnskap og kontaktflate - jo større bredde, jo bedre. Vi vet at ingenting kommer av seg selv, og vi ser at vi trenger en aktiv holdning og en målrettet plan for å komme dit."
Etnisitet sies i antropologien å være en imperativ status. Med dette menes at etnisk tilhørighet, i likhet med kjønn, er grunnleggende og virker førende for samhandlingen mellom mennesker. Det er lite sannsynlig at redaktørene er en gruppe som er unntatt fra disse sosiale mekanismer og svært sannsynlig at de også er virksomme i ansettelsesprosesser.
Multikultur – mangel eller ressurs?
Umiddelbart vil nok fortsatt de fleste raskere få mangel- enn ressursassosiasjoner når det er snakk om å skulle ansette eller tilby studieplass til personer med flerkulturell bakgrunn. ”Dette er vel og bra og politisk veldig korrekt – men antagelig er både språk-, og samfunnskunnskapene svakere enn hos ’helnorske’ nordmenn” er en ikke usannsynlig tankerekke. I ”de bevisste” redaksjoner vet man imidlertid bedre. De flerkulturelle journalister kan her representere en inngangsbillett til et nytt kildeunivers og nye vinklinger i journalistikken. Fargerike journalister gir fargerik journalistikk[38].
Det er rimelig å anta at det eksisterer en sammenheng mellom oppfatningene om hva journalistisk kompetanse egentlig består av og hvordan man tenker rundt en mer mangfoldig rekruttering til yrket. Særlig perfekte språkferdigheter og den type internalisert samfunnskunnskap man kun kan få gjennom å være minst ”tredjegenerasjons innvandrer” ser ut til å representere et slags ”mantra” her. Det er innlysende at språk og kunnskaper om samfunnet er grunnleggende kvalifikasjoner for utøvelsen av journalistikk som yrke generelt. Likevel kan det være grunn til å utfordre og kan hende nyansere denne sannheten noe. Det er verdt å se nærmere på i hvilken grad møtet mellom journalistkultur og flerkultur er preget av et ressurs- eller mangelperspektiv. Det er verdt å stille spørsmålet om det kan tenkes at andre egenskaper, kunnskaper, perspektiv og kontakter man er bærer av kan kompensere for for eksempel skjønnhetspletter i språket?
Vi ser for øvrig forskjeller mellom mediene i oppfatningen av språkutfordringene. Skriftspråket stiller større krav til perfeksjon enn muntlighet. Det er flere journalister med minoritetsbakgrunn i etermediene enn i avisene[39]. En ”eksotisk” accent er nå i ferd med å bli betraktet som en dialektvariant.
”Mistanken” om mulige språklige, kunnskapsmessige eller kulturelle ”mangler” vil kunne dukke opp i en ansettelsessituasjon uansett i hvilken grad søkeren er bærer av og behersker majoritetskulturen. Folk tenker uvegerlig i kategorier, og et fremmedartet navn eller utseende er nok til at det knyttes bestemte forventninger om og konnotasjoner til ”annerledeshet”. Er man da svart Vossing (f.eks adoptert fra Etiopia som liten) eller dansk tyrker (f.eks barn av foreldre født i Tyrkia), får man dermed en slags bevisbyrde hvor ”nordiskheten” må bekreftes og ”sannsynliggjøres”. Denne mekanismen er sannsynligvis til stede til en viss grad uansett hvor bevisstgjorte redaktørene er eller hvor heilnordiske minoritetssøkerne er.
Så lenge en basiskunnskap om samfunnet man virker i er til stede, er det opp til øynene som ser i hvilken grad en annen dimensjon ved ”kultur-” og samfunnskunnskap er en mangel eller ressurs. Pakistansk dekning av norsk skidag og et tyrkisk perspektiv på dansk julefeiring kan gi spennende journalistikk.
På hvilken måte kan så en flerkulturell bakgrunn være en ressurs i redaksjonen?
Det synes å være behov for
nye ideer og perspektiv i journalistikken. En undersøkelse som nylig er
gjennomført ved Universitetet i Gøteborg viser at svenske aviser er like.
36 aviser har blitt studert og analysert. Fagbladet Journalisten bringer
nyheten:
Svenske dagsaviser er forbausende like. De skriver om de samme tingene, sport, kultur og underholdning, krim og politikk. Og de overser de samme emnene, arbeidsløshet og forskning. Det viser en ny rapport om 36 svenske aviser. (Ingress i Journalisten, Juni 2002, Terje I. Olsson)
Situasjonen er neppe annerledes i de andre nordiske land. Sigurd Allern har for eksempel nylig dokumentert at de norske journalister ”jager i flokk”. Han viser at det ikke bare er ensporethet å spore når det gjelder prioriteringer av stoffområder men også når det gjelder valg av saker innenfor samme stoffområde[40].
Det kan spores en større grad av bevisst holdning og konkret handling i flere redaksjoner de senere år. Aftenposten har for eksempel drevet en aktiv rekrutteringspolitikk når det gjelder å øke andelen journalister med flerkulturell bakgrunn i redaksjonen. Dette har særlig foregått gjennom praksisordninger og øremerkede sommervikariater[41]. Høsten 2000 kom også den første stillingsannonsen hvor journalister med flerkulturell bakgrunn ble særlig oppfordret til å søke. Opplæringsleder i Aftenposten, Trine Østlyngen, formidler blant annet dette om begrunnelsen for denne satsningen (i e-post, august 02):
…I diskusjonen rundt dette i redaksjonen er det også lagt vekt på at etnisk mangfold i redaksjonen gir større journalistisk kompetanse og åpner tilgang til miljøer som vi i dag har for dårlig tilgang til. Dessuten bidrar mangfoldet til at medarbeiderne utvikler seg og lærer av hverandre. Og ikke minst trenger vi det flerkulturelle mangfoldet for å få ny forståelse av vårt eget samfunn og vår egen kultur - sett med "nye" øyne.
Fordelene med å kunne få et nytt blikk på det egne – både samfunnet gjennom de journalistiske produktene og redaksjonsmiljøet gjennom nye prosesser – trekkes også fram i redaksjoner som har lengre erfaring med kulturelt journalistisk mangfold. (for eksempel Sesamredaksjonen i Sverige og NRK Østlandssendingen i Norge).
Dagsavisens flerkulturelle satsning det siste året gir interessante perspektiver i denne sammenheng. Høsten 2001 etablerte Dagsavisen en egen stilling som skulle besettes av en tokulturell journalist og være øremerket dekningen av det flerkulturelle Norge. Stillingen ble finansiert av stiftelsen Fritt Ord, og norsk-vietnamesiske Hong Pham ble ansatt. Hun formidler sine erfaringer i semesteroppgaven ”Farget penn blant mange hvite”.
Hongs Phams erfaringer både bekrefter og nyanserer ressursperspektivet. Hun kan fortelle at hun opplever å ha andre ideer til saker enn andre i redaksjonen og at hun også har lettere tilgang til enkelte kilder enn en etnisk norsk journalist ville hatt. Forventningene til kildetilfanget kan imidlertid raskt bli overdimensjonert i redaksjonen. Det er for eksempel ikke gitt at en kvinnelig norsk-vietnamesisk journalist får lettere innpass i en norsk-pakistansk guttegjeng enn en ’norsk-norsk’ en. Pham understreker også hvor viktig det er å få et flerkulturell dimensjon naturlig inn i alle type saker (ved kildevalg, ved vinkling) og ikke bare innenfor stoffområdet ”flerkultur”.
Pham har også erfart at hun lettere ser og forstår alle sider i saker som har å gjøre med det flerkulturelle samfunn. Og at hun som minoritet selv lettere kan sette et kritisk lys på problemer i minoritetsmiljøene. Hong Pham beskriver det som et dilemma i stoffvalget om leserne skal få ”det de vil ha” eller om hun skal prioritere å skrive saker som har et budskap det er viktig å få frem. En variant av den klassiske ”børs-katedral”-utfordring.
Hong Pham tegner tema som bør vies økt oppmerksomhet i tiden framover – i bransje, utdanning og forskning.
Det synes å ligge en dobbelthet i mer enn en forstand i å være tokulturell journalist. Journalisten vil vurderes ut fra objektive, journalistiske kriterier, men må uvegerlig forholde seg til å være representant for en gruppe, være forbilde og ”isbrekker”.
At de nynordiske journalistene til enhver tid må forholde seg til sin egen etniske bakgrunn blir til tider spissformulert. De tre journalistene i min referansegruppe kan alle fortelle at de har blitt tatt for å være vaskehjelp i redaksjonslokalene. Dette formidles med et oppgitt smil om munnen.[42]. En slik historie kan se ut som en digresjon i denne sammenheng. I så fall tror jeg likevel digresjonen berører det viktige.
Etterlevninger av idealet om verdinøytralitet og objektivitet finnes fortsatt i journalistikken, selv om det i større og større grad snakkes om å gi balanserte framstillinger. Vi vet at den ene og hele og fulle sannhet ikke finnes og at journalistikken ikke speiler, men aktivt gjør valg som påvirker samfunnet. Det etterlyses i ulike, ”ikke-flerkulturelle” sammenhenger et større rom for individualiteten og ”jeg-stemmene” i journalistikken. Kanskje kan flere og tydeligere flerkulturelle røster bidra til at nettopp denne debatten blir aksentuert?
|
|
