Journalistik i flere farver

Flerkulturell bakgrunn som journalistisk kompetanse?

Jeg vil nå beskrive noen gode eksempler når det gjelder utdanningstiltak som er gjennomført eller under planlegging. Utdanningsforløpene har ulikt innhold, organisering og varighet – og blir bilder på behovet for å tenke vidt når det gjelder undervisningstilbud og rekrutteringstiltak i vår sammenheng. Målgruppen(e) er mangfoldig sammensatt, undervisningstilbudene må være mangfoldige.

Til slutt i dette kapitlet følger en oppsummerende drøfting av et utvalg utfordringer, muligheter og problemer (blant annet avhengig av hvilket perspektiv man velger) som fins i rekrutteringen av journalister med flerkulturell bakgrunn. Her kan vi også samle tråder fra resultatene presentert i forrige kapitel.

Case 1 – Diplomutdanningen ved DJH
I november starter Diplomutdannelsen i journalistik for etniske minoriteter opp[i]. Dette studiet er et resultat av at DJH lenge har ønsket å spille en aktiv rolle i arbeidet med å utdanne journalister med en annen etnisk bakgrunn enn dansk. Slik sier DJH det selv i sin informasjon på nettet:

Medierne afspejler ikke befolkningssammensætningen, især fordi meget få borgere med en anden etnisk baggrund end dansk søger ind på de uddannelsestilbud, der findes i dag. Endnu færre slipper igennem optagelsen til journalistuddannelserne, fordi det kræver, at ansøgerne har meget udviklede danskkundskaber og stor viden om dansk kultur og samfund. Diplomuddannelsen i Journalistik for etniske minoriteter tager højde for disse forhindringer. (http://afdelinger.djh.dk/ediplom/)

Veien har vært lang å gå for å få realisert dette utdanningstilbudet. DJH søkte først utdanningsministeriet om å få økonomisk støtte til tiltaket. Denne søknaden kom det aldri svar på. Studiet blir nå finansiert av midler fra EU. Siste nytt (juni 02) er at utdanningsministeriet likevel ikke vil godkjenne det nye studiet. De aller siste signaler[56] fra ministeriet er imidlertid nå at studiet likevel vil bli godkjent, men at det vil settes visse vilkår for godkjenningen. Hva disse vilkårene skal bestå i, er i dag uvisst.

16 studenter vil bli tatt opp til studiet. Det har vært knyttet noe usikkerhet til om det vil gå greit å få nok søkere fra målgruppen. Prosjektansvarlig Solveig Schmidt kan imidlertid fortelle at det legges mye arbeid i rekrutteringen, og at det ikke ser ut til å bli noe problem å få nok og godt kvalifiserte søkere. Direkte kontakt med innvandrerorganisasjoner, plakatoppslag på bibliotek, informasjonsmøter og omtale i pressen er blant virkemidlene som har blitt brukt. Noen av søkerne har journalistisk erfaring fra tidsskrift og lokale fjernsyns- og radiostasjoner.

Opptakskravet er som til den etablerte Diplomutdannelsen ved DJH. Søkerne må ha høyere høgskole- eller universitetsutdanning av minst tre års varighet og avlegge en opptaksprøve. Som et tilleggskrav kommer at søkere må være innvandrer/etterkommer fra et land utenfor Norden, EU, Nord-Amerika, Australia og New Zealand. I tillegg stilles det krav om språkbeherskelse i dansk. Opptaksprøvene er som til den ordinære Diplomutdanningen, men noe tilrettelagt for målgruppen.

Prosjektets overordnede mål er beskrevet slik: ”at skabe et tilbud for indvandrere/flygtninge, der kan avhjælpe ledighed blant højtuddannede” og ”… at gennemføre en vigtig opgave med at gøre etniske minoritetsgrupper mer synlige i det danske mediebillede, hvilket ikke er tilfældet med de nuværende uddannelsestibud” (s 2, prosjektbeskrivelse).

Studieforløpet består av to års studier inklusive en tre måneders praksisperiode. Det første året har fokus på språk-, samfunns- og kulturkunnskap, og kan sees som et slags forberedelsesår. Det andre året er identisk med den etablerte diplomutdanningen. Dette har vist seg å være viktig for de potensielle søkerne. Solveig Schmidt forteller at mange av de som har meldt sin interesse, nettopp stiller spørsmål om hvorvidt innholdet i det andre studieåret vil fravike fra det ordinære diplomstudiet og dermed vil kunne bli oppfattet som en ”annenrangs utdanning”. Dette er en bekymring som går igjen når det gjelder ulike former for særtiltak og kommer blant annet også til uttrykk i debatten om kvotering. DJH vurderer om det vil være gunstig å gjennomføre deler av studiet samkjørt med den ordinære diplomutdanningen. Schmidt svarer bekreftende på om dette vil kunne gi bonuseffekter for begge studentgrupper i tillegg til å kunne redusere skillet mellom gruppene.

Hva som egentlig ligger i ”kultur- og samfunnskunnskap” og hvordan dette er tenkt formidlet, er i liten grad konkretisert og problematisert i prosjekt- og studiebeskrivelsene. I samtale med prosjektleder synes det imidlertid som om bevisstgjøring omkring kultur og identitet vil vektlegges i større grad enn for eksempel pugging av kjente danske forfattere gjennom tidene. Egen (kreolsk) kulturell bakgrunn som ressurs er et perspektiv som tilstrebes.

Pilotprosjektet ved DJH har både fått stor oppmerksomhet i og støtte fra bransjen og medieorganisasjonene. Medias interesse og dekning antas å ha hatt stor betydning som press mot utdanningsministeriet. Allerede et snaut halvår før studiestart er dessuten avtaler om tre måneders praksisplass for studentene snart i mål.

Case 2 – Startutdanning for journalister med etnisk mindretallsbakgrunn
Institutt for journalistikk (IJ) i Fredrikstad i Norge har i en årrekke tilbudt journalistopplæring for redaksjonsmedarbeidere uten journalistutdanning. Dette undervisningstilbudet kalles START. Studiet gjennomføres ved jevnlige undervisningssamlinger ved IJ og gjennom arbeid med praktiske oppgaver i egen redaksjon under veiledning mellom samlingene. For et par år siden ble START vekttallsgivende (10 vekttall) gjennom en samarbeidsavtale mellom IJ og Journalistutdanningen ved HiO.

Et samarbeid mellom NJC og IJ har nylig resultert i et forslag til et eget studieforløp for personer med flerkulturell bakgrunn. Bakgrunnen for prosjektet er nettopp primært at ”..det fortsatt er store mangler i utdanningstilbudet til ungdom med en annen etnisk bakgrunn enn den nordiske flertallskulturen. De tradisjonelle journalistutdanninger er oppmerksomme på problemene, men formelle regelverk og andre hindringer gjør det vanskelig for blant annet annengenerasjons innvandrere å bli opptatt på disse utdanningene.” (prosjektbeskrivelsen, s 1). Prosjektet er fortsatt på planleggingsstadiet. Videre arbeid er i øyeblikket lagt på is på grunn av manglende finansiering[57].

I prosjektbeskrivelsen beskrives to målgrupper for dette utdanningsprosjektet. Den ene gruppen er journalister med flerkulturell bakgrunn som har erfaring fra journalistisk arbeid, men har problemer med å få jobb som journalist. Disse kan ha journalistisk erfaring enten fra redaksjoner i et opprinnelig hjemland eller fra innvandrer- eller ”mainstream”-redaksjoner i Norden. Den andre målgruppen er personer med flerkulturell bakgrunn som behersker språket godt (primært barn av innvandrere) og som har interesse for og ønsker seg en karriere innen journalistikken. Tilbudet er tenkt rettet mot flerkulturelle journalistspirer i alle de nordiske land.

Målet med prosjektet skisseres til dels å skulle gi personer med noe journalistisk erfaring bedre konkurransevilkår i mediene og dels å kvalifisere personer uten journalistisk erfaring for opptak til videre journalistikkstudier eller for begynnerstillinger i mediene.

”Etnisk START” er basert på ideene og prinsippene i dagens START-opplæring. Disse vil tilpasses målgruppene i innhold og gjennomføring. Det planlegges to studieforløp, ett for hver av målgruppene. Omfanget på kurset vil være fire måneder, og det vil inneholde en blanding av teori og praktisk, journalistisk arbeid. Blant de tema som er tenkt behandlet er:

- Medienes rammevilkår, etikk og juss
- Journalistisk genre og nyhetsspråket
- Reportasje- og featurejournalistikk
- Kilde/metode og intervjuteknikk
- Offentlighet og innsynsrettigheter
- Nordiske likheter og ulikheter

Det tas sikte på å trekke veksler på undervisningspersonale (både veiledere og forelesere) fra utdanningsinstitusjoner og medier i alle de nordiske land. Dette vil også kunne gi positive ringvirkninger for det generelle samarbeidet de nordiske institusjonene imellom.

Prosjektet forutsetter et tett samarbeid med et utvalg redaksjoner. Signalene så langt er at ideen generelt ser ut til å ville bli positivt mottatt. Flere redaksjoner har vist velvilje når det gjelder å skulle stille praksisplasser til rådighet for studentene.

Tiden vil vise om og når prosjektet blir realisert.

Case 3 – More Colour in the Media
Mens de to første eksemplene foreløpig kun er gode ”på papiret”, har prosjektet i Sveriges Radio (SR) og Sveriges Televisjon som ønsker mer (og flere) farge(r) i media mer konkrete resultater å vise til.

”On Line / More Colour in the Media” er et europeisk nettverk med flere transnasjonale[58] prosjekter. Hovedmålet er å ”..utöka deltagandet av etniska minoriteter i radio-tv, både i själva programmen och som sysselsatta i jobb inom mediaindustrin” (jfr Sveriges Radios hjemmeside). Bakgrunnen for at SR ville delta i nettverket blir beskrevet slik: ”Bakgrunden är att Sveriges Radio har ett särskilt uppdrag att spegla det mångkulturella samhället. Men rekryteringen av personer med invandrarbakgrund till radion har länge varit nästan obefintlig.” (SRs hjemmeside)

Prosjektet startet opp i 1998 med Dagny Eliasson i Sveriges Radio som prosjektleder. Målgruppen var arbeidsløse ungdommer med flerkulturell bakgrunn. Tre år senere hadde 50 innvandrerungdommer med interesse for journalistikk, men uten tidligere journalistisk erfaring[59], deltatt i prosjektet. Av disse har hele 40 stykker valgt å søke seg en videre karriere innen journalistikken, enten som yrkesutøvere eller journalist- og mediefagstudenter.

Opplæringen fant sted ved ulike radiokanaler over hele Sverige i samarbeid med journalistutdanningene. Eliasson beskriver en markant økning av mangfoldet i eteren – både når det gjelder innhold og omfang. Hun sier: ” Nya ämnen togs upp, nya källor utnyttjades, och nya infallsvinklar och perspektiv tillfördes programmen.”.

JMK (Journalistik, Medier och Kommunikation) i Stockholm beskriver prosjektet slik på sin hjemmeside, under ”Uppdragsutbildning”:

”Utbildningsprojekt med EU-stöd inom Sveriges Radio och Sveriges Television som riktar sig till arbetslösa invandrare med journalistisk kompetens. JMK står för den teoretiska utbildningen inom projektet och ska ge fördjupade journalistiska kunskaper inom en rad ämnesområden med avseende på en svensk journalists yrkesroll och demokratiska uppdrag.”

I kjølvannet av ”More Colour in the Media” har nå også forskningsprogrammet ”Tuning into Diversity”, med deltagere fra flere europeiske land, blitt etablert.

Flerkultur for flere!

Fokus i denne rapporten er primært rettet mot journalistutdanningenes plass i rekrutteringen av journalister med flerkulturell bakgrunn til yrket. I en sammenheng som denne må likevel utdanningenes forhold til et flerkulturelt perspektiv i opplæringen av journalister også nevnes. Det er liten tvil om at dette bør og vil være en viktig utfordring for journalistutdanningene framover.

Bevisstgjøring av ”den alminnelige” journalist om hvilke briller hun ser og beskriver verden med er sannsynligvis et vel så sentralt satsningsområde for å sikre en mer balansert framstilling av minoriteter (og andre, i og for seg) i media. En dose kulturrelativisme vil de fleste journalister ha godt av. Det er dessuten svært tenkelig at det eksisterer en sammenheng mellom innhold i utdanningen og rekruttering her.

Vi har ikke gjennomført noen undersøkelse for å kartlegge innholdet i de nordiske journalistutdanninger. Inntrykket er likevel at det flerkulturelle perspektivet er lite synlig ved de fleste studiene. Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo har imidlertid nylig utarbeidet en ny studieplan for det nye treårige Bachelor-studiet. I denne sammenheng vil det bli tilbudt en studiemodul som heter ”Journalistikk i et flerkulturelt samfunn”[60].

Resultater fra StudData viser at studentene er opptatt av sin rolle som kulturoversettere. Vi spurte studentene: ”Hva bør være journalistikkens samfunnsoppgaver?”. På svaralternativet ”Bidra til toleranse og større forståelse mellom ulike kulturer” svarte 65 prosent av de kvinnelige studentene og 40 prosent av de mannlige at dette er ”svært viktig”[61].

Journalistutdanningen i Sundsvall deltar i et prosjekt for å gi økt bevissthet blant ”helsvenske” om "mångkulturalism och diskriminering". Prosjektet er et EU-prosjekt som kalles "Outlook on racism and xenophobia in the media".

I utviklingen av et reelt flerkulturelt perspektiv i utdanningene, vil det være lurt å trekke inn studentene med flerkulturell bakgrunn som en ressurs. Dette kan også tenkes å kunne åpne nye dører i forhold til internasjonalisering generelt.[62]

Tegn i tiden tyder på at utviklingen går i riktig retning. I høst begynte Norges første høgskolelektor i journalistikk med flerkulturell bakgrunn sitt virke. Nazneen Khan er først og fremst journalistlærer. At hennes flerkulturelle kosmopolittbakgrunn vil gi positive ringvirkninger også når det gjelder et multietnisk perspektiv i utdanningen, er det likevel både verdt å håpe og tro på.

Muligheter eller barrierer?

Hva kan så gjøres for å øke rekrutteringen av journalister med flerkulturell bakgrunn? På kort og lang sikt, i utdanning og bransje – og kanskje særlig i samarbeidet mellom disse.

Det kan være nyttig å kaste et blikk på de erfaringer som er gjort når det gjelder rekruttering av minoritetsstudenter til høyere utdanning generelt. Marianne Dæhlen og Ida Marie Andersen er blant dem som har foretatt interessante studier i så måte. Det vil også være fruktbart å trekke veksler på erfaringer med rekrutteringstiltak innen andre profesjoner, for eksempel politi- og bibliotekaryrkene.

Marianne Dæhlen finner i sin undersøkelse[63] at ungdommer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn sjeldnere begynner i høyere utdanning enn øvrige ungdommer. Dette bildet nyanseres imidlertid når utdanningsvalg blir sett i sammenheng med sosial bakgrunn:

Mellom ungdommer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn og norske ungdommer reduseres rekrutteringsforskjellene når det tas hensyn til sosial bakgrunn. Det er større forskjeller i rekrutteringen mellom sosiale lag, enn det er mellom ungdommer med og uten innvandrerbakgrunn innen samme sosiale lag. (Dæhlen 2001: 3)

Vi har i dag ingen tall som viser hvor mange med flerkulturell bakgrunn som søker seg til journalistutdanning[ii]. Det er dermed vanskelig å mene noe bastant om i hvilken grad søkerne fins, men blir stoppet av de høye opptakskrav, eller om årsaken til det lave antallet journaliststudenter er at journalistutdanning vurderes som lite attraktiv. En annen mulighet er også at interessen er der, men at søkningen likevel uteblir fordi man regner det som fånyttes å passere nåløyet.

Enkelte studier viser imidlertid at det er sannsynlig at journalistutdanning ikke er så attraktiv blant minoritetsungdommer. Iben Jensen har forsøkt å kartlegge de flerkulturelle søkerne til DJH (ut fra navn, riktignok – hvilket kan være svært misvisende), og finner at antallet er lavt. Samtaler med multietniske norske journalister bekrefter at studiet (og yrket) er lite populært blant ungdom med flerkulturell bakgrunn. Både Atta Ansari og Hong Pham kan fortelle at de ble journalister mer på tross av omgivelsene rundt seg enn på grunn av disse. Pham trekker også fram poenget med at det store antallet legestudenter med flerkulturell bakgrunn viser at det generelt ikke trenger å være opptakskravene som er uoverstigelige[64], men interessen som er lav. Og både Jensen, Andersen og Dæhlen kan dokumentere at ”hvitfrakk”-studier scorer høyt[65].

Pham og Ansaris erfaringer stemmer overens med Iben Jensens funn når det gjelder hvor attraktivt journalistyrket er for de unge flerkulturelle. I ”hjemmekulturen” har journalistikk enten blitt betraktet som (og vært) en farlig virksomhet eller som et redskap for makthavere av ulike slag. Journalistyrket kan antas å ha generelt lav status i en del minoritetsmiljø.

Atta Ansari påpeker at hvordan folk med flerkulturell bakgrunn blir presentert i media, har stor betydning for yrkets lave status. Dette er også dokumentert i Iben Jensens studier. Ansari sier at han kjenner mange unge fra det norsk-pakistanske miljøet som ser på politi- og journalistyrket som de minst attraktive yrkene og begrunner dette med disse profesjonsutøvernes oppfatninger av minoriteter. På konferansen i Malmø sa redaktør Jens Linde fra Danmarks Radio det slik: ”Hvordan skal vi få multietniske journalister når dekningen av dem er så stereotyp og negativt vinklet?”. Det er ikke rart om det her fins en høne-egg-sammenheng mellom presentasjon og representasjon.

Iben Jensen har gjennom intervjuer funnet at familiens syn ser ut til å ha større betydning for utdanningsvalg blant unge med minoritetsbakgrunn enn blant majoritetsungdommen. Dette stemmer også for Hong Pham og Atta Ansari sin del. Pham forteller at hennes foreldre ikke har likt hennes valg av yrkesvei. De hadde heller ønsket at hun hadde valgt et yrke som det blant annet hadde vært lettere å kombinere med familieliv[66]. Dette stemmer overens med funn i Marianne Dæhlens kvantitative undersøkelse av majoritets- og minoritetsstudenter ved Høgskolen i Oslo.

Dæhlen finner at unge med flerkulturell bakgrunn i større grad oppgir å generelt ha blitt oppmuntret til sitt studievalg enn majoritetsungdommene (jfr Dæhlen 2002). Dette gjelder både oppmuntring fra familie[67] og fra lærere/rådgivere. Vi har tidligere funnet at journaliststudentenes studievalg i større grad har blitt påvirket av rådgivere enn studenter ved de fleste andre utdanninger. Kanskje dette kan være et tegn på at en vei til å øke rekrutteringen av studenter med flerkulturell bakgrunn til journalistyrket kan gå gjennom å påvirke yrkesrådgivere på videregående skole?

Hvilke flere veier kan så gå til økt rekruttering? På kort sikt synes ulike former for særtiltak å ville være det mest utslagsgivende. Egne kvoter for søkere med flerkulturell bakgrunn er en ide med sine pluss- og minussider. Kvotering kan virke stigmatiserende for gruppen det gjelder. Dette trekkes ofte fram i samtaler med journalister med multietnisk bakgrunn. Parallellen til diskusjonen om kjønnskvotering er stor. På den annen side er det liten tvil om at nettopp kvotering vil gi et raskt løft i rekrutteringen. Og vi vet at godt kvalifiserte søkere finnes. Så spørs det bare om viljen til dette er stor nok i utdanningsinstitusjonene og hos myndighetene.

På både kort og lang sikt må ulike typer motivasjons- og informasjonstiltak være det rette. Valget av journalistikk som yrke ser generelt ut til å fattes tidligere enn andre yrkesvalg (jfr Bjørnsen 2002). Informasjon fra flerkulturelle journalister og utdanningsinstitusjonene i tidlig skolealder kan dermed være et godt langsiktig tiltak. Rekrutteringstiltak rettet mot innvandrerredaksjoner kan også tenkes å gi gode resultater. Bransjen selv kan bidra til å øke rekrutteringen til utdanningene ved å tenke tiltak som virker kvalifiserende for opptak til journalistutdanningene. Her vil særlig ulike typer praksisordninger være aktuelle.

Det er ikke uventet at det som har skjedd i bransjen for å øke rekrutteringen først og fremst synes å ha vært et fenomen i de store, riksdekkende redaksjonene. En viktig utfordring må være å få de mindre redaksjonene på banen slik at også for eksempel lokalavisene har bevisste prioriteringer i sin rekrutteringspolicy. Dette vil også kunne føre til et mer ”normalt” rekrutteringsløp for de flerkulturelle journalistene.

Følgende hjertesukk fra Dagbladets Lars Marius Valstad på konferansen i Malmø har sin relevans her. Det synes å kunne være flere muligheter enn barrierer framover:

Vi trenger råd! Hva mangler av kompetanse? Må vi først bli mindre nasjonalt tenkende i vår journalistikk, før vi kan åpne opp for det globale perspektivet de flerkulturelle journalistene representerer? Vi må stille spørsmål om journalistikken samtidig som vi stiller spørsmål om rekrutteringen. Vi må snu problemstillingen. Spørsmålet er ikke hva vi kan tilby minoritetsjournalistene, men hva de kan tilby oss!

Litteratur liste
Andre kilder
Vedlegg
Sluttnoter

Senest revideret 25. marts 2003