Journalistik i flere farver

Flerkulturell bakgrunn som journalistisk kompetanse?

mye vilje, lite handling?

- Der er og har tradisjonelt vært sterke bånd mellom de nordiske journalistutdanningene. Dette har kommet til uttrykk ved jevnlige nordiske journalistutdanningskonferanser, gjennom arbeidet i Nordiske journalistutdanningers samarbeidskomite og gjennom Nordplus-samarbeidet[43]. ”De nordiske journalistutdanninger” utgjør dermed en relevant og naturlig enhet å studere i vår sammenheng. Dette gjelder i særlig stor grad Sverige, Danmark og Norge.

Journalistutdanningsfloraen i Norden har en fellesnevner i å være profesjonsstudier. Målsettingen ved alle utdanningene er å gi studentene handlings- og holdningskompetanse for utøvelsen av journalistyrket snarere enn å sikte mot å være en generalisert utdanning som vil passe i flere yrker. Beskrivelser av studieforløpene ved de ulike studiestedene viser stort mangfold i oppfatninger om hva denne kompetansen skal bestå av og hvordan studentene best kan tilegne seg den[44]. Studietilbudene varierer også når det gjelder antall studenter, varighet og opptak. I vår sammenheng er særlig variasjonen i opptakskriterier interessant. Om opptakssystemene likestiller de flerkulturelle søkerne er blant de spørsmål vi stiller oss.

Både ulikhetene i utdanningenes innhold og hva som vektlegges av opptakskriterier må antas å ha betydning for hvordan utdanningene ser på rekrutteringen av studenter med flerkulturell bakgrunn. Det er for eksempel rimelig å anta at utdanninger med fokus på flerkulturelle forhold i studiets innhold også vil ha større grad av bevissthet omkring flerkulturell rekruttering. Vårt datamateriale gir imidlertid i liten grad grunnlag for å gi en analyse av slike sammenhenger ved det enkelte studiested, men det er nyttig å ha dette perspektivet i bakhodet i fortolkningen av survey-resultatene.

Interessen for journalistyrket er svært stor blant unge i de nordiske land. Dette har ført til at opptakskravene til journalistutdanningene har blitt kunstig høye. Parallelt med dette spiller utdanning en stadig mer sentral rolle i profesjonaliseringen av journalistyrket.[45] De senere år har nye journalistutdanninger blitt etablert i alle de nordiske land.

Vi har valgt å avgrense vår studie til å gjelde de journalistutdanninger som gir offentlig godkjente vekttall. Dette betyr ikke at andre private og mer kortvarige opplæringstilbud er uinteressante når det gjelder rekrutteringen av journalister med minoritetsbakgrunn. Det kan, særlig sett i lys av de høye opptakskravene, derimot tenkes at vi ville finne flere kursdeltagere med slik bakgrunn i denne type opplæring. Som aktører i utdanningsverdenen er imidlertid de statlige, veletablerte utdanninger av særlig interesse.

Spørreskjemaet[46] ble sendt til 17 journalistutdanninger[47]. Vi fikk svar fra 12. Svarene kom fra alle journalistutdanningene i Danmark (3) og Norge (5), fra tre (av 5) svenske og fra ett (av 3) finsk studiested[48]. Det lave antall svar fra Finland, antar vi kan ha sammenheng med at spørreskjemaet var på dansk og at problematikken ikke er så aktuell i Finland som i de skandinaviske land. At vi ikke fikk svar fra journalistutdanningen på Island, regner vi med først og fremst har sin årsak i at problematikken oppleves som lite relevant på den svært så ”hvite” sagaøya. Enkelte av utdanningene har også blitt kontaktet telefonisk og pr e-post for å gi utdypende kommentarer. De som ikke har svart, har blitt purret. De vi antok kunne være særlig interessante (som JMK og Høgskolen i Södertörn), fikk flere henvendelser.

Etter å ha arbeidet med materialet en tid, ser vi nå at det kunne ha vært interessant å inkludere Samisk høyskole og journalistutdanningen på Grønland blant respondentene. Deres syn på minoritetsutdanning som minoriteter kan tenkes å kunne ha gitt særlig interessante bidrag til økt forståelse av deler av vår problematikk.

Visse forbehold må taes i tolkningen av svarene fra utdanningene. Ett usikkerhetsmoment er i hvilken grad svarene er uttrykk for institusjonens offisielle politikk eller personlige meninger fra dem som mottok spørreskjemaet. Skjemaet ble imidlertid sendt til studielederne/rektorene ved institusjonene, så vi føler oss rimelig trygge på at vi kan se svarene som gyldige uttrykk for utdanningenes ståsted og policy.

Vi opererer i skjemaet med begrepet ”studerende med etnisk minoritetsbakgrund”, og lar det være opp til utdanningene selv å definere hvem dette måtte være ved deres institusjon. Vurderingen av hvem som skal inkluderes i kategorien har vi latt det være opp til studielederne og rektorene å foreta. Svarene vil dermed kunne variere fra person til person. Det har underveis også dukket opp kommentarer blant respondentene knyttet til hvem som skal inkluderes som ”flerkulturell student" (jfr diskusjonen i avsnitt 2.3.2). I samtale med representant fra Høgskolen i Volda, viste det seg at det ble stilt spørsmål ved om begrepet skulle tolkes til kun å gjelde førstegenerasjonsinnvandrere og flyktninger. All den tid svært få utdanninger har studenter i denne kategorien, mener vi, totalt sett, det likevel har vært en riktig avveining å la utdanningene selv avgjøre kriteriene. Hadde vi presisert nærmere hvem som skulle favnes av kategorien, kunne vi fort gjort surveyen mer arbeidskrevende og komplisert å besvare og dermed risikert å få en lavere svarprosent. Samtidig kunne vi risikert å favne for snevert. Bosniere er i vår sammenheng prinsipielt like interessante som afrikanere. Mens svensker i Norge faller utenfor nedslagsfeltet. Ved bruk av begrepene ”etnisk” og ”minoritet” er det imidlertid lite sannsynlig at studenter fra vestlige land blir inkludert. For vårt formål her er dermed presisjonsnivået godt nok, og svarene gir en klar indikasjon på antallet studenter med ”ikke klassisk etnisk nordisk” bakgrunn.

I det følgende presenteres og drøftes funnene fra undersøkelsen. Det gåes i dybden der resultatene synes å være særlig interessante eller avvikende.

”Altfor få, men vi ønsker flere”

Spørsmålet om hvor mange ”studerende med etnisk minoritetsbakgrund” det er ved utdanningene gir svar fra tilnærmet ingen studenter ved DJH (”meget få, hvis overhodet nogen”) til ca 10% i Kalmar. Oppgitt antall studenter med minoritetsbakgrunn, må selvsagt sees i forhold til antallet studenter ved utdanningen totalt. I tabellen under er antallet derfor oppgitt i prosent, selv om det er snakk om lave totale tall. For eksempel skjuler det seg bare to studenter bak de fire prosentene minoritetsstudenter ved Høgskolen i Stavanger (50 studenter totalt).

Helsingfors	DJH	Odense	Ros-kilde	JMG (Göt.)	Kalmar	Sunds-vall	Volda	Bodø	Stavanger	Gimle-kollen	Oslo
Svensk utd. i Finland	0-1%	2-3%	1%	5-8%	8%	10%	6%	6%	4%	5%	3%

Antall studenter med etnisk minoritetsbakgrunn, oppgitt i prosent basert på anslått antall (2001)

Dette spørsmålet var irrelevant for journalistutdanningen i Helsingfors, da utdanningen her i seg selv er rettet mot en minoritet i Finland, nemlig finlandssvenskene[49]. Til svaret fra Bodø må det bemerkes at det bak de seks prosentene skjuler seg fire samer[50].

Vi kan fastslå at antallet studenter med etnisk minoritetsbakgrunn er lav ved de nordiske journalistutdanningene. Dette resultatet er helt som forventet. Den klare fordelingen mellom de nordiske landene er imidlertid både overraskende og interessant. Vi kan slå fast at det er flest studenter med minoritetsbakgrunn ved de svenske journalistutdanningene og færrest ved de danske, mens de norske plasserer seg et sted midt imellom. Det er nærliggende å tolke dette til å ha en sammenheng med at Sverige har arbeidet lengst med innvandringsproblematikken generelt og også med rekrutteringen til journalistyrket spesielt. Både Danmark og Norge er yngre nasjoner enn Sverige i innvandringssammenheng. Sverige begynte å bli et multikulturelt samfunn allerede under 2. verdenskrig. Det blir også interessant å se resultatene i forhold til opptakssystemene.

Vi stilte også spørsmål om det er et ønske fra utdanningens side om å øke antallet studenter med minoritetsbakgrunn. Så godt som alle utdanninger svarte i prinsippet bekreftende på dette. Høgskolen i Volda er den eneste utdanningen som svarte ”nei” på dette spørsmålet i spørreskjemaet. I oppfølgende samtale mistet imidlertid dette tilsynelatende interessante funnet sitt fundament. Det viste seg at det ved Høgskolen i Volda har eksistert en prøveordning hvor fem prosent av studentene tas opp etter et ettårig norskkurs. Dette har betydd at disse studentene har hatt svært kort erfaring med både det norske språk og samfunn. Basert på disse erfaringene, ønsker ikke utdanningen enda flere ”unge førstegenerasjons”-studenter. Studenter med lengre fartstid i Norge og bedre språkbeherskelse[51] er imidlertid høyst ønsket. Dette prosjektet forklarer for øvrig også den relativt høye prosentdelen studenter med etnisk minoritetsbakgrunn i Volda over. IMJ i Kalmar, hvor 10 prosent av studentene har multietnisk bakgrunn, svarte ”vet ikke” på spørsmålet om de ønsker flere. Ved Syddansk universitet gis dette svaret: ”ja, for så vidt de passerer igennom den gængse procedure, ser vi meget gerne et øget antal med minoritetsbaggrund.”

På spørsmålet om det fra politisk hold er et ønske om å øke antallet flerkulturelle studenter, ser vi igjen nasjonale skillelinjer. Her svarer de tre svenske utdanningene et tydelig ”ja”[52]. De danske utdanningene indikerer, ikke uventet, avkreftende svar i følgende kommentarer:

DJH:

Hvis der menes fra bestyrelsens side er svaret: ja. Hvis der menes fra overordnet politisk side er svaret: tja? DJH søgte i 2000 undervisningsministeriet om midler til en særlig indsats for etniske minoriteter. Der blev aldrig svaret.

Syddansk Universitet:

Det bør du vist spørge om et andet sted.

Roskilde Universitetscenter:

Har ikke hørt om det.

I Norge svarer tre av utdanningene at det er et ønske fra politisk hold å øke andelen studenter med minoritetsbakgrunn, mens to utdanninger mener de ikke har fått noen konkrete signaler om dette.

Svarene på spørsmålene over må forståes i sammenheng med hverandre. Det er rimelig å anta at det relativt høyere antallet studenter med flerkulturell bakgrunn i Sverige, nettopp har sammenheng med at dette er, og antagelig har vært, et uttrykt politisk ønske i Sverige over tid. På samme måte indikerer de danske svar den omvendte sammenheng.

På spørsmålet om hvorvidt utdanningene selv ønsker å øke rekrutteringen av denne studentgruppen, kan vi anta at det i denne forbindelse er lett å svare ”politisk korrekt”.

Hvorvidt utdanningene faktisk og reelt ønsker å gi dette arbeidet prioritet, kan være mer sammensatt[53]. Nærmere samtaler må til for å få signaler om samsvar mellom liv og lære i utdanningsinstitusjonene her. Inntrykket er at det generelt finnes mye god og ekte vilje, men langt færre gode og mindre konkrete handlinger når det kommer til stykket. Unntakene er imidlertid hederlige. Noen av disse vil bli beskrevet nærmere i neste kapitel.

”Nøytrale” opptakskriterier?

Vi ba journalistutdanningene besvare spørsmålet om hvorvidt det er undersøkt om utdanningens opptaksform er nøytral overfor etnisk bakgrunn. La oss, før vi ser nærmere på dette, kort beskrive hvilke opptakskriterier som fins ved de ulike utdanningene.

I Norge er opptaket til alle journalistutdanningene i prinsippet likt og styres gjennom det såkalte ”Samordnet opptak”. Det som teller mest er vitnemålet fra videregående skole. 30% av studieplassene er forbeholdt studenter som har journalistisk erfaring av minst et halvt års varighet. I denne såkalte ”praksiskvoten” har også karakterene fra videregående skole stor betydning. Det gis også poeng for alder, videre utdanning med mer. Inntil høsten 2001 var journalistutdanningene fritatt fra den såkalte ”primærvitnemålskvoten”, noe som sikret en noe høyere alder (med dertil hørende erfaring) blant studentene. Debatten om innføring av opptaksprøver blusser jevnlig opp i Norge, særlig ved journalistutdanningen i hovedstaden. Hovedargumentet for opptaksprøver er nettopp å sikre en mindre homogen rekruttering, særlig sett ut fra karakterer fra videregående skole.

Selv om opptakene i prinsippet er likt ved opptak til de norske journalistutdanningene, finnes lokale variasjoner. Voldas øremerking av fem prosent av studieplassene til flyktninger/innvandrere er et eksempel på dette. Kvoter for samiske studenter og studieplasser for studenter fra tidligere Øst-Europa er andre. Ved Høgskolen i Oslo har dessuten personer med minoritetsbakgrunn blitt anbefalt å søke på såkalt ”særskilt grunnlag” – søknaden behandles da skjønnsmessig av en egen komite.

I både Danmark og Sverige varierer opptakskriteriene mellom de ulike utdanningene. Generelt har opptaksprøver stått sterkt i begge land, men utformingen av disse varierer i stor grad både innen og mellom landene.

I Sverige ligger gymnasiekompetanse og høgskoleprovet som en forutsetning for opptak til all høyere utdanning. Ved JMG gjennomføres det så opptaksprøver til journalistutdanningen. Denne består av fire ulike deltester som dekker språk, samtidsorientering, referat og fri tekstskriving. Prøven gjennomføres på universitetet. Ved Sveriges største journalistutdanning, JMK i Stockholm, gjennomføres tilsvarende opptaksprøver. Utdanningen i Sundsvall hadde tidligere opptaksprøver ala dette, men baserer nå opptaket kun på gymnasieresultat og høgskoleprovet. Det blir gitt tilleggspoeng for arbeidserfaring. Opptaket i Kalmar foretas også på grunnlag av disse såkalte ”objektive” kriterier.

I Danmark gjennomføres opptaksprøver ved både DJH i Århus og ved Syddansk Universitet i Odense. Ved DJH består opptaksprøvene av en anonym prøve hvor alle kan delta. Prøven består av følgende fem oppgaver: observasjon og kombinasjon, TV-anmeldelse, sprogtest og referat, bakgrunnskunnskap og aktualitetsspørsmål (jfr Jensen 2000). Opptaksprøven er anonym. I Odense består opptaksprøvene av tre ledd. På bakgrunn av en motivasjonssøknad innkalles et antall til en opptaksprøve på universitetet. Denne omfatter referat, billedlesning, språk, ”paratviten” og engelskkunnskaper. På dette grunnlag utvelges så et antall som går videre til opptakets tredje ledd som består av en personlig samtale.

Ved journalistutdanningen i Roskilde baseres opptaket på tidligere høyere studier. Studentene må ha fullført minimum to års studier ved en av Roskilde Universitetscenters basisutdanninger eller være bachelor fra et universitet.

Ved den svenske journalistlinjen ved Helsingfors universitet gjennomføres det også opptaksprøve. Studentene tas opp på bakgrunn av karakterer fra gymnaset, tidligere arbeidserfaring og resultat fra opptaksprøven.

Studielederne og rektorene kan generelt formidle at det ikke har vært undersøkt om opptaksformen er nøytral overfor etnisk bakgrunn. Utdanningene gir blandede uttrykk for om de oppfatter opptaket til å være nøytralt eller ei.

Det er bare DJH som opplyser om at dette har vært undersøkt spesielt. Det siktes her til den vurdering Iben Jensen har foretatt av opptaksprøvene ved DJH. Hun gjennomgår de ulike deler av opptaksprøven (skissert over), og undersøker i hvilken grad hver del gir etnisk danske fordeler framfor søkere med minoritetsbakgrunn. Konklusjonen er at opptaksprøven generelt klart favoriserer etnisk danske søkere både når det gjelder krav til språkbeherskelse på et svært høyt nivå, kulturelle og samfunnsmessige forkunnskaper samt det normative innholdet i enkelte av prøvene (Jensen 2000: 47-57).

Fra Roskilde meldes det også at man ikke kan oppfatte opptakskriteriene som nøytrale. Dette begrunnes med kravet om avlagt høyere utdanning og det strenge språkkravet. Kommentaren fra Odense lyder slik ”Ansøgningsprocessen afspejler de egenskaber, der er ønskelige for en journaliststuderende. Potentialet ligger primært blant 2.generations indvandrere, der har gennemgået et dansk grundskoleforløb.”

Journalistutdanningen i Gøteborg kommenterer at det generelt er klarlagt at høgskoleprovet er vanskeligere for søkere med minoritetsbakgrunn enn for etnisk svenske. Det påpekes også at språktesten, som er del av opptaksprøvene, er tyngre for dem som ikke har svensk som førstespråk. Fra Sundsvall opplyses det at de ikke har erfart noen forskjeller i studentmassen etter omlegging fra opptaksprøve til objektive kriterier. I Kalmar oppfatter man opptaket (”objektive kriterier”) som nøytralt.

Tre av de norske journalistutdanningene nøyer seg med å formidle at det ikke er gjennomført noen undersøkelser med sikte på å kartlegge om opptakskriteriene er nøytrale. Journalistutdanningene i Volda og Stavanger informerer også om at de oppfatter opptaket som nøytralt – Stavanger med et forbehold når det gjelder språkkarakteren fra videregående skole.

Oppsummerende kan vi se at ingen av de danske journalistutdanningene vurderer opptaket til å være nøytrale overfor etnisk bakgrunn. De utdanninger (i Norge og Sverige) som tar inn studentene på grunnlag av vitnemål fra gymnasiet, poeng for arbeidserfaring med mer oppfatter generelt opptaksordningen til å ikke være diskriminerende. Om det er tilfeldig eller talende at nettopp de skoler som gjennomfører opptaksprøver (med JMG som unntak) også har det laveste antall studenter med minoritetsbakgrunn, gir ikke vårt materiale grunnlag for å si noe bastant om. En interessant observasjon er det uansett.

Selv om journalistutdanningene synes å være skjønt enige om at de såkalte objektive opptakskriterier er nøytrale overfor etnisk bakgrunn, kan det selvsagt diskuteres hvor sant dette egentlig er. Gir karakterene fra videregående skole et reelt uttrykk for ”hva man er god for” dersom man ikke har norsk som førstespråk eller svensk som ”førstekultur”? Er det ikke rimelig å anta at selv de som er født og oppvokst og sosialisert gjennom skolesystemet i et av de nordiske land, likevel ikke har internalisert den type kultur- språk og samfunnskunnskap som barn av etnisk nordiske har? Ligger det også implisitt i systemet at de ”særkunnskapene” minoritetene er bærere av, ikke gir uttelling innenfor det klassisk nordiske skoleverket? Er fortolkningsrammene etnosentriske, om enn aldri så velvillige?

Suksess i arbeidslivet

Å komme inn på journalistutdanningen kan være en første barriere for multikulturelle journalistspirer. Å skaffe seg jobb på et stramt arbeidsmarked etter fullførte studier er den neste sperren som må forseres. For å få et inntrykk av dette , stilte vi journalistutdanningene følgende spørsmål: ”Hvordan har eventuelle tidligere studerende med minoritetsbaggrund klaret sig på arbejdsmarkedet?”.

Studielederne og rektorene gir her entydig positive svar. De ferske flerkulturelle journalistene får jobb som journalister. Noen av utdanningene gir tilleggsopplysninger. Sundsvall svarer slik:

Mycket bra. Just nu finns en strävan på många redaktioner att få in journalister med annan etnisk bakgrund. Några av studenterna har profilerat seg mycket starkt inom Sveriges Television och Sveriges Radio, som driver medvetna mångfaldsprojekt.

Journalistutdanningen i Stavanger kan formidle at de få de har erfaring med klarer seg svært bra og at ”..mange av de store avisene/mediene har uttrykt ønske om å ansette flere journalister med minoritetsbakgrunn.” Ellers er svarene ”bra” og ”svært bra”, mens et par utdanninger mener de ikke har godt nok grunnlag til å uttale seg om dette (Gimlekollen, DJH (med få studenter) og Roskilde (ny utdanning, ingen fullførte kandidater enda)). Ved JMG svares det ”Ingen forskjell, så vidt vi vet”. Dette er kan hende det generelt mest dekkende svaret. Det kan kanskje være lett å svare med ”store ord” på dette spørsmålet dersom de faktiske forhold er at de stort sett klarer seg som andre nyutdannede journalister på arbeidsmarkedet. Spørsmålsstillingen kan kanskje gi den tolkningsmulighet at det forventes å gå dårligere med de multietniske enn med de etnisk nordiske på arbeidsmarkedet.

Svarene er svært positive, men ikke uventede. Det må være å forvente at de studentene som har kommet gjennom opptaksnåløyet, stort sett klarer seg bra på arbeidsmarkedet, uavhengig av etnisk bakgrunn. Resultatet kan likevel gi refleksjoner knyttet til utdanningenes spesielle rolle i rekrutteringen til yrket. I en bransje hvor andre rekrutteringskanaler til journalistyrket synes å være preget av nettverkskontakter, er det sannsynlig at utdanningene spiller en særlig viktig rolle som ”kvalitetsstempel” og inngangsbillett for de nynordiske journalistene. Vi skal her også huske på den betydning praksisperioden ofte har som portåpner til redaksjonene. Det er ikke usannsynlig at barrierene er høyere og at utdanningens betydning dermed er enda større for studenter med flerkulturell bakgrunn enn for de etnisk nordiske journalistene. Vårt materiale gir imidlertid ikke grunnlag for å trekke en slik konklusjon.

Prosjektet i Volda, hvor 5 % av studentene ble rekruttert blant innvandrere og flyktninger gjennom et ettårig norskkurs, må også nevnes her. Disse studentene hadde generelt svake språkkunnskaper og lite kjennskap til det norske samfunnet. Ideen var at de skulle følge det vanlige studieopplegget, men noe spesiell tilrettelegging måtte til. Det ble blant annet åpnet for at studentene kunne levere noen av oppgavene på engelsk. Når det gjelder suksess i arbeidslivet, beskrives erfaringen slik: ”.. de med minoritetsbakgrunn som kommer fra ikke-nordiske land har store problemer med å klare seg på det norske arbeidsmarkedet fordi de behersker språket for dårlig. Men de fleste av disse har fått seg arbeid i sitt hjemland som journalister”.

Det er interessant at flere av utdanningene trekker fram at redaksjonene gir uttrykk for å ønske seg den kompetansen som journalistene med flerkulturell bakgrunn representerer. Dette stemmer godt med de inntrykk også vi har fått i kontakt med flere redaksjoner. For dem det gjelder ligger det et potensielt dilemma i dette. De ønsker å bli ansett og ansatt som ”en hvilken som helst” journalist, men er samtidig uvegerlig bærer av sine ”flerkulturelle fortrinn”[54].

På konferansen i Malmø satte redaksjonssjef i Danmarks Radio, Jens Linde, ord på dette. Engasjert og direkte rettet til en multietnisk journalist som nettopp hadde gitt uttrykk for at han følte seg ukomfortabel med sin ”spesielle” kompetanse, uttrykte Linde seg slik: ”Men se det i øynene!: Vi ansetter dere på grunn av deres spesielle kompetanse – dere er isbrekkere, idealmodeller og må ha rollen som kulturforandrere”.

Rekrutteringstiltak og (andre) spesielle aktiviteter

Vår undersøkelse viser klart at journaliststudenter med flerkulturell bakgrunn har søkt seg mot journalistikken på tross av snarere enn på grunn av utdanningenes rekrutteringskampanjer. Med unntak av JMG svarer alle journalistutdanningene at de ikke har iverksatt aktiviteter for å tiltrekke seg flere søkere med minoritetsbakgrunn i form av opplysningskampanjer, brosjyrer eller annet. På spørsmål om det er interesse for å gjøre dette i framtiden, er det kun et nesten fulltallig knippe av de norske journalistutdanningene som svarer bekreftende på dette (Oslo, Stavanger, Bodø og Gimlekollen). Dette kan blant annet ha sin årsak i at det allerede i 1997 på et nasjonalt seminar for de norske journalistutdanningene ble besluttet at det skulle settes i verk tiltak for å øke rekrutteringen av studenter med flerkulturell bakgrunn. Det eneste som så langt har kommet ut av dette, er et avdelingsstyrevedtak i mars 1999 ved journalistutdanningen i Oslo. Det lyder som følger:

Avdelingsstyret gir sin tilslutning til at Journalistutdanningen arbeider aktivt for at søkere med minoritetskulturell bakgrunn kan tas opp etter individuell vurdering med henvisning til særkvoten for søkere med spesiell språkbakgrunn. Formålet med dette er å øke andelen journaliststudenter med slik bakgrunn. Det understrekes at dette må være velkvalifiserte søkere og at en minoritetskulturell bakgrunn i seg selv ikke gir rett til studieplass.

All den tid dette vedtaket ikke ble fulgt opp med informasjon til de ønskede nye søkere, har dette i ettertid vist seg å bli stående som et nokså dødt, men selvsagt pent, vedtak. God vilje, noe handling, men for lite.

JMG i Gøteborg er den eneste utdanningen blant våre respondenter som kan fortelle at de bedriver aktivt rekrutteringsarbeid. Dette skjer særlig i form av informasjonsmøter på gymnasene. JMG er også en enslig svale når det gjelder spørsmålet om det har vært arbeidet med andre aktiviteter, for eksempel spesielt tilrettelagte kurs, rettet mot journalister med etnisk minoritetsbakgrunn ved utdanningen.

JMG har deltatt i EU-prosjekt med journalister med flerkulturell bakgrunn som målgruppe. Her stod JMG ansvarlig for den teoretiske undervisningsdelen, mens Sveriges Radio og Sveriges Television stod for den praktiske delen. Dette er del av nettverket More Colour in the Media, som beskrives i neste kapitel. JMG har også organisert et nesten ettårig utdanningsforløp på oppdrag fra Arbeidsformidlingen. Målet var å tilby relevante kunnskaper for journalister med flerkulturell bakgrunn som hadde bodd lenge i Sverige, men ikke kommet seg inn i arbeidsmarkedet enda. JMG understreker hvor viktig denne type aktiviteter er for utdanningens profilering utad og at de også slik når ut til nye søkergrupper.

Man kan ane en viss grad av matthet i hvordan de andre utdanningene svarer avkreftende på om de har iverksatt tiltak for å tiltrekke seg flere søkere med minoritetsbakgrunn. Vi har registrert følgende hjertesukk: ”Vi har inte tid och resurser att över hovud taget arbeta mer aktivt med rekryteringskampanjer” (Sundsvall) og ”..Det er langt bedre kontakt mellem Nævnet (for Etnisk Ligestilling, min anm.) og lignende organer på den ene side og indvandrergrupper på den anden, at det må vurderes mer hensigtsmæssigt, at det ikke er uddannelsen som sådan, der skal udøve påvirkning, som kan føre til et andet søgemønster.” (Odense).

For de nordiske journalistutdanninger generelt synes rekrutteringstiltak rettet mot søkere med minoritetsbakgrunn[55] så langt å være en nokså ”spesiell aktivitet”

Litteratur liste
Andre kilder
Vedlegg
Sluttnoter

Senest revideret 25. marts 2003